Er du frisk?

De nettene jeg blir liggende våken skyldes det som regel at jeg har opplevd noe som har gjort inntrykk. 

Det var tilfellet i går kveld. 

Som nevnt tidligere er Ingeborg Senneset en dame jeg ser opp til. Kanskje handler det om at vi deler den samme sykdomshistorien med spiseforstyrrelser. Likevel skyldes beundringen først og fremst at hun er en person i offentligheten jeg føler meg bedre av å følge på sosiale medier. Hun brenner for menneskerettigheter og fravær av falske nyheter fremfor tannblekingsreklame og detox - te. 

I går var jeg på lanseringen av hennes bok "Anorektisk" som allerede har høstet strålende kritikker. 

Det var samtalen mellom Ingeborg, Finn Skårderud og Else Kåss Furutseth som gjorde noe med meg. 

Etter de hadde snakket en stund kom det "vanlige" spørsmålet. (Spørsmålet alle får lyst til å stille etter lanseringen av en slik bok): 

- Er du frisk nå? 

Hele salen ventet i spenning før Ingeborg røpet at hun ikke var så opptatt av om hun var frisk eller ikke. Hun ønsket heller å fokusere på at hun gjorde mange friske ting. Som for eksempel å brenne for ytringsfrihet og ateisme. 

For mange er det sikkert noe som skurrer. Man må fokusere på seg selv og bli frisk før man kan fokusere på andre, har jeg tenkt. Jeg var for eksempel ekstremt opptatt av å bli frisk for å kunne utgi 13 - 21. Jeg var livredd for å dra på en venninnekveld hvor jeg ikke klarte å spise dessert sammen med de andre. Jeg tenkte at "det kan jeg ikke før jeg blir frisk." 

Er vi for opptatt av å bli hundre prosent friske før vi kan begynne å leve? Og dessuten, hvem definerer hva som er sykt og hva som er friskt? 

Skårderud mente at han sjelden brukte beprepene "syk" og "frisk" i behandlingsrommet.

- Jeg mener det er lite heldig å snakke om begrepene som to adskilte størrelser, sa han. 

Han har rett. Hvordan kan man bli frisk uten å gjøre friske ting som å studere eller jobbe? 

Selvfølgelig er vektoppgang en sentral del av å fungere som menneske etter anoreksi. Ved underernæring får kroppen konstant juling og viktige prosesser i kroppen stopper opp.

På den annen side; som psykisk syk får man mye oppmerksomhet. Det er mye fokus på lidelsen, på ens egen kamp mot sitt eget hode.

Kanskje trenger man som psykisk syk å jobbe med ting som er større enn seg selv ved siden av terapi og vektoppgang?

Kanskje skulle jeg dratt på venninnekvelder selv om jeg ikke klarte å spise dessert? 

Kanskje handler en tilfriskningsprosess om å skape alternativet til lidelsen bedre enn lidelsen selv? 

Kanskje er det slik flere kan overvinne ambivalensen mange føler når de skal kvitte seg med spiseforstyrrelsen? 

 

- Vilde 

Håndball handler om mer enn å kaste ballen i mål

7 timer i minibuss med en gjeng tenåringsjenter. 

Du ser kanskje for deg en uutholdelig tur. En gjeng hylende høyere enn en stukken gris da de ser det nye profilbildet til den kjekkeste gutten i klassa. Du får kanskje bilder i hodet av altfor mye sminke og selvbruningskrem. 

Det er i alle fall ting jeg forbinder med jenter på fjorten - femten år. Sånn jeg selv var som fjortis. 

Men først og fremst brakte turen med Gjøvik HK jenter 2002 frem nostalgiske følelser. Selv om ting har forandret seg siden jeg var fjorten(for eksempel at jentene har med seg iphone - lader uansett hvor de går), så er det grunnleggende fortsatt det samme: de voldsomt sterke relasjonene man har i idretten og på aldersbestemte lag. 

Så fort vi slapp ut av bussen klemte jentene hverandre hardt og lenge. For ikke å glemme gjorde det meg oppriktig glad å se hvordan alle var inkludert i praten da vi satt rundt bordet på Peppes. Hvor imøtekommende og åpne de var da Andrea og jeg introduserte en lek for dem i bussen. På allsangen til Demi Lovato på vei hjem. Hadde jeg vært forelder til en av jentene på laget hadde jeg blitt stolt over deres kollektive identitet! 

For min del bragte turen med seg minner om søvnløse netter på luftmadrasser i svetteluktende gymsaler, om korte dusjseanser i gamle håndballhaller som ikke hadde igjen varmtvann. 

Jeg kjente igjen den enorme omsorgen vi hadde for hverandre. Hvor sterke vi var sammen

Det fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å ha gode relasjoner i overgangen fra ung til voksen. I media får vi gjerne malt et bilde av dagens ungdom som ensomme og deprimerte. Nettopp derfor er det så godt å se den sterke kontakten mellom dem. Kontakten som kommer til å bli helt avgjørende når de nå skal kjenne på livet som voksen. 

Si hva du vil; håndball handler om mer enn å kaste ballen i mål flest ganger. 

Og det fineste av alt er kanskje at jentene ikke er klar over hvor sterke og gode relasjonene er. 

Enda. 


 

- Vilde

#blogg #bloggno #idrett #håndball #side2

Lesetips fra Johanne Magnus

Å lese en god bok er som å ha en trøstende hånd på skulderen

Jeg leser for å kjenne meg igjen, for å forstå og ofte lærer jeg noe nytt i samme slengen. Men mest av alt, leser jeg for opplevelsens skyld. Og kanskje blir du, som meg, inspirert til å skrive selv. Ingenting er som å gå til sengs med en kortroman fri for kjærlighetens besværligheter.  Jeg håper noen av bøkene under faller i smak.



 

Anbefalinger (i tilfeldig rekkefølge)

Oppløsningstendenser av Nina Lykke (roman)

Liv befinner seg på nullpunktet. Liv har mistet Frogner-leiligheten. Nå bor hun i en liten kjeller på Sagene i Oslo. Fra sin luksuriøse tilværelse med kredittkort og restaurant-besøk, lever hun nå på 100 kroner dagen. Liv er ensom etter samlivsbrudd. I tillegg henger jobben i en tynn tråd. Hun går til psykolog for å få hjelp til å få orden på kaoset. Når hun treffer bekjente på gaten sliter hun med å konversere. Men Liv er tøff og finner alltid en utvei tross all motstand.

 

Fugletribunalet av Agnes Ravatn (roman)

NRK-programlederen Allis forlater jobb, rampelys, mann og byen etter å ha vært innblandet i en sexskandale. Med skam i bagasjen søker hun rolige forhold og tar arbeid som hushjelp og gartner for den gamle og trengende (tror hun) Sigurd Bagge på landet. Men ting blir slett ikke slik Allis hadde tenkt seg. Romanen stiller spørsmål ved hva det vil si å være et helt menneske. Om det å forlate prestisje i storbyen og om det er mulig å starte på nytt og om det er mulig å leve et helt ukomplisert liv.

 

Ned til hundene av Helle Helle (roman)

En kvinne har forlatt sin mann og sitter på et busstopp i ingenmannsland og leter etter «et godt sted å gråte». Den danske forfatteren skriver kort og godt om ulykkelige kvinneskikkelser som lever stusselige liv i dunkle provinsbyer. Men Helle Helle klarer å vri den grå hverdagen til dramatikk.

 

Utvidelse av kampsonen av Michel Houellebecq (roman)

Denne romanen er rå og brutal, men også ful av (svart) humor og varme. Briljant bok om en ensom dataingeniør (Tisserand) med et grått og kjedelig liv. Han mislykkes stadig når han nærmer seg kvinner og synes det meste er meningsløst. Denne kultromanen føyk rett inn på min topp tre liste.

 

Gå eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal (roman)

Denne boken handler selvsagt mye om det å gå, men like fullt hva det fører til: villgåelse, nye møter, nye oppdagelser, bekjentskaper, indre reiser. Her får du filosofiske tanker, selvutleverende notater og metalitterære kapitler. Espedals gjennombruddsroman.

 

Om våren av Karl Ove Knausgård (roman)

Ikke lest Min kamp-bøkene? Orker du heller ikke tanken på seks mursteinsromaner? Da foreslår jeg at du begynner ditt Knausgårds-bekjentskap med denne perlen av en roman på sympatiske 188 sider. Boken handler om en far og hans tre måneder gamle barn. Handlingen går over ett døgn, og vi følger dem gjennom alt de to gjør og tenker. Det er en rørende roman med like mye innslag av mørke som lys. En av de vakreste bøkene jeg har lest.

 

Leve posthornet av Vigdis Hjort (roman)

Hovedpersonen Ellinor, er en ensom og selvopptatt kvinne i 30-årene på randen av et sammenbrudd. At det nokså kjedelige temaet: EUs tredje postdirektiv, spiller en sentral rolle i boken kommer likevel i skyggen for hovedpersonens følelsesliv. Det er henne vi kommer under huden på. Det er hennes drømmer og frykt for tilværelsen vi pirres av.

 

Bare livet av Alice Munroe (novellesamling)

Her får du det beste av novellemesteren Munroe. Kvinner står i sentrum i disse historiene som sylskarpt viser hvor enestående ordinært livet kan være.

 

Glassklokken av Sylvia Plath (roman)

En ung kvinne kjemper med psykiske lidelser på den enes siden og trangen og tildragelsen etter suksess i den andre. Vi følger henne på veien som ender opp i et sammenbrudd hvor tanken om selvmord, truer. En klassiker.

 

Og noen til helt på tampen ?

 

Anatomi. Monotoni av Edy Poppy (roman)

Amerika av Gro Dahle (novellesamling)

Bare ukedager av Cecilie Aurstad (dagboksroman)

Med bind foran øynene av Siri Hustvedt (roman)

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami (personlig essay)

 

Husk at du finner bøkene helt gratus på ditt nærmeste bibliotek. God lesning!


 

Hilsen Johanne @skraatak (Instagram og Twitter)

 

Er livet ditt et flaxlodd?

Er livet ditt et flaxlodd?
Skraper du frem altruisme?
De ti minuttene til refleksjon? 

Får du aldri tre like?
Da må jeg spørre deg;
Går du for tusen eller en million?

Oslo kan være vanvittig ensomt

Det er noe eget med Gjøvik. Utsikten på Bergstoppen, snarveien gjennom det "oransje huset" på vei til skolen og det faktum at man hilser på de man kjenner på butikken. Når andre omtaler Gjøvik som en landsby kommer min barnslige side til syne, og jeg serverer raskt argumentet om at Gjøvik faktisk har flere innbyggere enn Lillehammer. Til slutt krydrer jeg gjerne med at "vi var med på å arrangere OL vi og. I tillegg er vårt kjøpesenter større enn deres." 

De fleste har en spesiell tilhørighet til stedet hvor man er oppvokst. Da jeg som tjueåring flyttet til Oslo var det likevel svært befriende. Jeg lengtet etter noe nytt og så for meg en ny start bestående av det urbane livet og en rekke nye bekjentskaper. 

Som vanlig var realiteten en litt annen enn mine usannsynlig høye forventninger til livet. Det var jævla ensomt, så altfor lett å forsvinne. Med andre ord: hvis du sitter alene på Blindern kan du ikke forvente at ukjente mennesker plutselig kommer bort og lurer på hvem du er. Hvis du er glad i å være alene og du samtidig ikke gidder fadderuka er det lett å havne på sofaen og føle at ingen bryr seg.

Jeg var vant til å være på håndballtrening hver kveld, til å ha lagvenninner som spurte om jeg ville komme på kveldsmat etter trening. Overgangen var stor og det frista mest å dra hjem til Gjøvik så fort jeg hadde muligheten. Det første året gjorde jeg akkurat det.

- Du må være i byen en helg du ikke har spesifikke planer, sa ei venninne til meg. 

Hun mente at jeg måtte ta ansvar for min egen sosialisering. 

Jeg gikk rett i forsvarsposisjon.

- Jeg har de venna jeg trenger. Oslo er ikke noe for meg, sa jeg. 

Med tiden har jeg imidlertid funnet ut at hovedstaden er ganske bra. Mye handler om å komme seg ut og bruke mulighetene og friheten som hører til når man bor i Oslo. 

Mitt syn på tid har for eksempel fått en ny dimensjon ettersom jeg har bodd meg til. Uten at det skal høres ut som at jeg tror jeg bor i "the city that never sleeps," så er det faktisk ganske stor forskjell fra G - town. Det er alltid noen ute - selv når det er søndag og alle butikkene er stengt. Og den dagen jeg flytter tilbake til Gjøvik må det finnes et alternativ tilsvarende Litteraturhuset. 

Konklusjonen er at jeg er glad for at jeg ble et år til, at jeg orka å være her selv om jeg hadde lyst til å stikke hjem. 

Det er først når vi ser nødvendigheten av å skape oss selv på nytt at vi oppdager de gode tingene.







 

- Vilde 

#blogg #bloggno #side2 #oslo #helg

 

Takk!

Etter en uke full av spenning, altfor mange kaffekopper og konstant følelse av å glde meg føler jeg endelig at jeg har fått landa. 

Det har resultert i følgende konklusjon; det frister å gi ut flere bøker. 

Selv om jeg delvis assosierer prosessen med utmattelse og fravær av sosialt liv gjør slike tilbakemeldinger at jeg blir så vanvittig motivert til å fortsette med å skrive:

1. april lanserte Vilde selvbiografien 13-21. I boka forteller hun nakent om hvordan det var å være ung toppidrettsutøver med spiseforstyrrelse, med de destruktive tankesettene som regjerte, hvordan de kom til uttrykk i den enkelte situasjon og påvirket hennes prestasjoner og nærmeste relasjoner. Særlig relasjonen til foreldrene. Det berører å lese hennes beskrivelse av situasjoner jeg selv har erfart, dog i svakere grad. Og jeg tror det er mange med meg som i stor eller liten grad, i en eller annen rolle, har kjent/kjenner mekanismene på kroppen.

Temaet er viktig, men aller mest tar jeg av meg hatten for fortellerevnen, språket, de konkrete beskrivelsene av situasjonene og driven i boka! Selv om målgruppa nok er litt yngre enn meg, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Denne boka nailet du Vilde!!! Jeg gleder meg til neste bok kommer. 

Når det er sagt er det ikke tilbakemeldingene som først og fremst har vært avgjørende for at jeg ønsker å fortsette med å skrive. 

For at boka skulle bli en realitet har det nemlig vært avgjørende med støtte og hjelp til tusen. 

På lørdag ble jeg sittende å se utover i lokalet på Mølla mens jeg tenkte på hva alle hadde ordna for at kvelden skulle bli som den ble. For at boka skulle bli som den ble. Det gjorde at jeg ble rørt helt uti lilletåneglen. 

Relasjonene vi bygger til andre mennesker er på så forskjellig grunnlag. Noen av menneskene som var der har jeg kontakt med på daglig basis, andre har jeg ikke vært i kontakt med på over tre år. Likevel var det så viktig at alle var der, på hver sin måte. 

Jeg mener...

- Louise som lurte på om hun skulle komme en halvtime før.

- Anine og Andrea som hjalp meg hele dagen.

- Anne Marthe fra Bianco som fiksa rød løper til meg fra CC.

- Mamma og pappa som ordna lokale og i grunn alt mulig annet.

- Maria og Sunniva som kom fra Trondheim.

- Jentene mine fra videregående som alle stilte med hver sin rett.

- Alle som kom! 

Jeg er så sjukt takknemlig. 

TAKK TAKK TAKK! 


 

#blogg #bloggno #takknemlig #side2 #boklansering #13-21 #aleaforlag 

Talen fra lanseringsfesten

«Du prater som et maskingevær,» sa farfar ofte til meg da jeg var mindre.

Han hadde rett. Jeg har i grunn alltid hatt et behov for å uttrykke og dele tanker og følelser - noe denne boka er et levende bevis på. Kanskje er det heller ikke så rart siden jeg kommer fra en familie hvor det kreves at man gjør en innsats for å bli hørt. Jeg tror guttene og venninnene som har vært innom familien har blitt mildere overraska over hvor høyrøsta diskusjonene oss i mellom har vært til tider. Og jeg elsker det.

Over til boka. Da jeg begynte på videregående hadde jeg ikke noe språk på det jeg følte innevendig. Alt var et eneste kaos og jeg følte meg totalt tom. Og husk at dette faktisk skjedde før det fantes noe som het instagram.

Mange liker å kalle oss for generasjon prestasjon, men jeg har ikke sansen for det begrepet. Jeg vil heller kalle det en slags skam over hvor priviligert jeg var. Jeg tenkte at jeg hadde alt - så hvorfor var jeg ikke fornøyd? 

Selv om jeg kanskje snakket mindre enn før tok jeg mer plass i familien enn noen gang. Thea ble plutselig storesøster. Maria måtte være bekymret når hun reiste jorda rundt og Sunniva måtte høre på pappas bekymring da de snakket over telefon. For ikke å glemme mamma og pappa som var gjennom søvnløse netter og uenighet om hvordan jeg på best mulig måte skulle bli frisk. I en slik prosess er det gjerne den syke som får all oppmerksomheten og det er lett å glemme hvor mye de pårørende også må takle. Uansett hvor tøft det var for dere må dere vite hvor totalt avgjørende dere var for at jeg ble frisk!

I stad sa jeg at jeg tenkte at jeg hadde alt. Da jeg skrev boka innså jeg imidlertid at jeg på ingen måte hadde det. Jeg hadde nemlig ikke det man først og fremst trenger: gode relasjoner. Misforstå meg rett; damene på elitelaget tok meg godt imot, men jeg følte meg ikke som en dame. Jeg savnet tilhørigheten til jenter 94. Ettersom jeg var mye på samlinget fikk jeg heller ikke den nye starten jeg hadde sett for meg at jeg skulle få på videregående. Kanskje var de jeg trengte der, men jeg tok i alle fall ikke i bruk relasjonene. Det var først da jeg gjorde det at selvfølelsen kom tilbake. Så takk til alle vennene mine og til verdens beste kjæreste Jan Axel.

Til slutt vil jeg takke forlegger Lisette Askø som dessverre ikke kunne være her i dag. Det var helt avgjørende at hun hadde troen på meg for at denne boken skulle bli en realitet!

#blogg #bloggno #lanseringsfest #lansering

Dette gjør meg forbanna

Jeg husker at jeg skammet meg over at låra mine la seg utover sofaen da jeg var yngre og så top model på TVen. Jeg husker at jeg stod foran speilet og dro vekk fettet som ikke skulle være der. Jeg stod i prøverommet på HM og GREIN fordi jeg måtte ha størrelse 38 i bukse som tolvåring. HVORFOR ser utstillingsdukkene fremdeles sånn ut?!


#blogg #bloggno #majorstuen #side2 #fredag

Søler du mer enn meg?





Jeg tviler. 

Hver eneste gang jeg skal spise eller lage mat ender det opp som på bildene ovenfor. 

Utrolig nok så jeg tidligere dette som et tegn på min grådighet - på min desperasjon etter mat. Heldigvis har jeg med årene lært å innse at dette heller kan være noe mine nærmeste og jeg kan le av. 

Til tross for mitt forsøk på å omfavne egne mangler er det en hake ved dette problemet som får drastiske følgefeil. Det innebærer uhorvelig store mengder klessvask - en syssel jeg ikke kan fordra. 


 

For å unngå det har jeg derfor forsøkt å innføre bruken av en søle t- skjorte som jeg kan bruke om morgeren før jeg kler på meg til dagens gjøremål. 

Det funka egentlig ganske bra.

Helt til dette begynte å skje:



 

 

Alt tyder på at jeg er stuck med dette problemet. 

- Vilde 

#blogg #bloggno #hverdag #søl #helg #søndag #side2 

 

 

VÅR <3

#blogg #helg #oslo #oslove #bloggno #side2 #aktivejenter

Disse temaene tar jeg opp i boka

"Handler boka bare om spiseforstyrrelser? Da vet jeg ikke helt om den er noe for meg." 

Den kommentaren har jeg møtt når jeg skal fortelle om 13 - 21 og ideen som ligger bak.

Her er svaret: Nei, den handler ikke bare om spiseforstyrrelser. 

Problemet er bare at det så å si er umulig å gjengi bokas tematikk på få setninger. Romanen rommer 224 sider, og det er en del jeg føler at jeg ikke får formidlet når dere spør meg. Derfor har jeg skrevet dette innlegget for å fortelle mer om hvilke temaer som blir belyst i 13 - 21.

1. Prestasjonsjag.

Dette punktet kan unektelig kobles til spiseforstyrrelser, men jeg forsøker å vise hvor egoistisk og self - pitty man kan bli av å fokusere på seg selv og egne prestasjoner. På mitt verste beskriver jeg misunnelse, desperasjon over å sitte på benken og konstant sammenligning av meg selv og andre. Jeg vil få frem den syltynne balansegangen ønsket om å mestre og det sykelige. For vi må ikke glemme at det tross alt ligger mye positivt i ønsket om å få til ting også. 

2. Relasjoner

Uten at jeg eksplisitt skriver om relasjoner, så forsøker jeg gjennom boken å vise hvordan relasjoner til andre påvirkes når man blir psykisk syk. Jeg, som hadde over ti nære venninner, følte meg plutselig totalt alene fordi jeg var livredd for å bli avvist. Jeg, som elsket familien min overalt, følte at hele familien var "mot meg" fordi deres ønske om at jeg skulle bli frisk var så sterkt. Jeg, som elsket lagvenninnene mine ble mer misunnelig enn å være stolt over de som fikk det til. 

3. Kommunikasjon

Et tredje aspekt jeg vil innom er hvor avgjørende kommunikasjonsprosessen er. Hvilke kroppsspråk og ord man bruker er etter min mening elementært. Det er tross alt ikke alle som er like mottakelig for alle budskap, og enkelte(inkludert meg selv) har en tendens til å analysere enhver situasjon fra a til å. Dette er det viktig å ta høyde for som venninne, lærer, søster, mor, far eller trener. Vi har vel alle en episode eller to fra barndommen som har brent seg fast i hukommelsen fordi det har blitt kommunisert på en dårlig måte? 

4. Selvfølelse 

Jeg vil vise at menneskene rundt meg forble glad i meg på tross av at jeg ikke var på mitt beste. Det er kanskje den viktigste lærdommen jeg fikk av denne prosessen. Jeg var nok. Lenge trodde jeg nemlig at de rundt meg var glad i meg på bakgrunn av det jeg oppnådde. Det innebar at jeg var villig til å tøye strikken rimelig langt for at andre skulle bli tilfredse. 



Boka kan bestilles her. 

- Vilde 

#13-21 #bokutgivelse #bok #helg #blogg #side2 #bloggno #tips 

Gjesteinnlegg: Heidi Raae

For to uker siden leste jeg ut denne boka av forlagskollega Heidi Raae:



Historien om den herlige og til tider latterlige Nina fenget meg så at jeg ba Heidi om å lage et gjesteinnlegg om skriveprosessen her på bloggen. 

7. september 2015 skulle endre mitt liv drastisk. På morgenen meldte jeg meg et skjønnlitterært kurs hos Forfatterskolen. Uten at jeg egentlig visste hva jeg gikk til. I løpet av dagen leste jeg hva vi skulle gjennom, og holdt på å trekke meg, for hvordan skulle jeg som mamma og med fulltidsjobb ha tid til å skrive 20 sider.

Det viste seg at jeg skulle få masse tid til å skrive, for senere den dagen ble jeg permittert fra jobben. Gikk ned i kjelleren og tok det veldig tungt. Det var da jeg begynte å skrive. Jeg skrev fra morgen til kveld, dag etter dag. Ett ord ble til to ord, og en side ble til tjue sider.  Det var ikke engang planlagt å skrive en hel bok, kun 20 sider, men så bare fortsatte jeg, akkurat som Tom Hanks i filmen Forrest Gump, hvor han løp Amerika på tvers uten at han visste at han kunne løpe.

Jeg hadde en visjon. Jeg ville skrive en bok som fenger. En lettlest bok som fenger sånne kvinner som meg selv. Jeg er sånn som plukker med meg en bok en sjelden gang, og blir helt oppslukt hvis jeg finner den riktige boken. Den vanlige kvinnen i gata, som kanskje kjenner seg igjen. Bortsett fra det så hadde jeg ingen klar visjon om handlingen av boka. Den dukket opp i hodet mitt. Jeg skriver både intuitivt og kronologisk. Historien ble til mens jeg gikk.

Etter 3 måneder var boka ferdig. I mine øyne. Da var jeg klar til å få manusutvikling av Forfatterskolen. Tilbakemeldingen fra dem var positive, og et lite utdrag fra konklusjonen:

Konklusjon: Du har skrevet en hjertevarm og veldig ærlig historie om det å ikke få til alt her i livet. Du har jammen meg skrevet en norsk versjon av Bridget Jones - bravo! Jeg syns også at du har skapt troverdige, fine karakterer med store motsetninger som engasjerer, og plottet er forfriskende «vanlig». Dette manuset potensial blant alle frustrerte damer mellom 18 og 50, og det er mange!

Jeg brukte tiden i etterkant på å redigere og endre på tingene som ble påpekt i manusutviklingen. Naiv som jeg var trodde jeg at jeg skulle bli antatt. Sendte inn til de store forlagene. Ble selvfølgelig refusert. Gikk videre på listen, hvor jeg fikk en redaktøruttalelse.

Konklusjonen var:

«At vi ikke ønsker å ta inn denne fortellinga nå, og jobbe frem mot en utgivelse, betyr ikke at vi ikke liker teksten din, snarere tvert i mot. Du har en god penn. Så fortsett med skrivinga og send oss gjerne mer materiell etter hvert»

Det gjorde jeg, og trodde virkelig at jeg skulle bli antatt. Men nei, og i tillegg får jeg samtidig en konsulentuttalelse fra et annet forlag hvor de omtrent slakter manuset. Jeg er ikke klar til å dele noe fra den ennå, kanskje en dag når jeg blir rik og berømt, haha. Det knakk meg nesten sammen, og hadde lyst til å rive den i fillebiter og kaste pc-en i veggen. Ville gi opp. Fikk masse trøst. Forlag gir ut konsulentuttalelser til under 10% av alle innsendte manus, og jeg fikk en 2 siders lang rapport, så noe må de ha sett i manuset mitt. For ellers hadde de ikke giddet. Så jeg reiste meg opp igjen, leste det på nytt, og hovedsakelig ville de at jeg skulle endre historien. Noe jeg ikke hadde lyst til. Jeg er ydmyk og var villig til å endre mye, men ikke hele historien så den ikke blir meg lenger. Jeg gikk i tenkeboksen for hva jeg skulle gjøre videre. Fikk enda en konsulentuttalelse, og den var god. Sendte ikke inn på nytt mer. Redigerte manus, og bestemte meg for å slå til hos Alea forlag. De likte manuset mitt, og bestemte seg for å gi meg en sjanse. Jeg angrer ikke et øyeblikk. De er fantastiske, og de har vært med meg hele veien, og har gjort dette til en personlig reise for meg. Har lært utrolig mye og dette har gitt meg så mange erfaringer å ta med seg videre. Følelsen av å holde sin egen bok, sitt eget verk, sin egen historie i sine hender var magisk, men samtidig som en «utavdegselvopplevelse», for jeg trodde virkelig ikke at det var mulig! Jeg er beviset på at hard jobbing, vilje og mot, tar deg veier du ikke trodde var mulig.

Selv om jeg bare er en liten fisk i et stort hav, så er dette starten!



Mitt tips: bestill boka! 

Følg Heidi på Facebook her. 

Pia Pedersen: "Jeg savnet en annen type dialog rundt psyken."

Jeg tror ikke det er en tv - serie, film eller podcast som har gjort så mye inntrykk på meg som Pia og psyken har gjort. Måten Pia og huspsykiater Anne Kristine Bergem med ulike gjester snakker om psyken på er fantastisk!

Derfor var jeg pent nødt til å kontakte Pia Pedersen som er "hjernen bak" det geniale prosjektet. Hun føyer seg dermed inn som den tredje nerdete damen jeg intervjuer på bloggen.

Hvordan fikk du ideen om podcasten?

- Jeg har alltid vært opptatt av psyken. I 2013 økte interessen ytterligere da jeg ble tvangsinnlagt, og ble diagnostisert med bipolar2. Opplevelsen  var  skremmende. Jeg mistet all selvtillit og fikk beskjed om at medisinering og uføretrygd mest sannsynlig var løsningen. Ett år etter innleggelsen gikk jeg på ny inn i en høy fase og ble anbefalt å starte på antipsykotiske medisiner. I stedet for å følge rådene gikk jeg pilegrimsvandringen i Spania. På den turen fikk jeg tilbake fotfestet og selvtilliten og jeg tenkte mye på at jeg savnet en annen type dialog rundt psyken. Jeg synes det i alt for stor grad var fagfolk som snakket om "de syke."

Derfra var veien kort til samarbeidet med Anne Kristine Bergem som uten å nøle sa ja til Pias gode ide.  Resultatet har blitt en flott podcast som ufarliggjør psykiatri, fordommer og tanker. Tidligere forbandt jeg psykiatri med noe fremmed og farlig. Takket være Pia og Anne Kristine har dette synet forandret seg.

Kan du fortelle litt mer om hvordan du fant ut at du var bipolar?

- Jeg begynte å slite med psyken da faren min døde for fjorten år siden. Den gang fikk jeg massive panikkanfall og jeg oppsøkte psykolog. Selv om jeg fikk orden på anfallene ble jeg på en eller annen måte slått ut av balanse. Det var først etter den første innleggelsen i 2013 at jeg fikk diagnosen.

Kan du bli helt frisk?

- Jeg har blitt fortalt at det er en kronisk diagnose, men jeg har blitt bedre og bedre for hvert år som har gått siden jeg ble skrevet ut. Jeg kjenner meg selv på en annen måte og jeg vet hvordan jeg skal unngå å havne i grøfta.

Jeg har hørt at man kan bli voldsomt kreativ i den maniske fasen og lurer på om hun er redd for å virke for "gira", for iderik ovenfor andre?

- JA! Selv om ingen har sagt eller gjort noe som skulle tilsi at det er sånn, så er jeg redd for at andre tenker "åja, nå er hun i den fasen igjen." Jeg tror det handler om at jeg er redd for at jeg ikke skal bli tatt på alvor.

I det siste har det blitt stilt spørsmålstegn ved om den nye åpenheten rundt psykiske lidelser kan være problematisk. Kjendiser som har stått frem med sin historie har vært gjenstand for kritikk. Hva tenker du, som har en podcast om åpenhet rundt psykiske lidelser, om det?

- Det kan lett gå inflasjon i å brette ut om vanskelige ting på Facebook. Om man velger å være åpen må man være klar over at man kan angre på det senere. I tillegg tror jeg det er viktig å ha et bevisst forhold til hvorfor man i så fall velger å være åpen. Jeg tror det er viktig at man gjør det på vegne av seg selv, at man for eksempel unngår å "oute" familien. Når det er sagt er jeg veldig glad for at for eksempel Kjell Magne Bondevik stod frem med sin smell i media. Hans åpenhet har ført med seg mye godt!  

Avslutningsvis lurer jeg på hva hun er mest takknemlig for at de rundt henne gjorde da hun var på sitt sykeste.

Det tar litt lengre tid før hun svarer, men når hun først gjør det kommer svaret kontant.

- Lytte. Lytte med hjerte, mage og alt. Lytte uten å komme med råd. Heldigvis hadde jeg gode venner som lot meg lande trygt. Jeg vet faktisk ikke hvordan det hadde gått uten dem.

Fire dilemmaer: 

Sushi - Taco(x)

Syden - Norgesferie(x)

Sneakers(x) - Høye sko

Rolig kveld hjemme - Fest: Jeg trenger begge deler!

Facebooksiden til Pia og psyken finner du her.

#blogg #psyken #bloggno #hverdag #podcast #piaogpsyken #psykiskhelse 

 

Gjesteinnlegg: Sigrid Olsen

Livet byr på mange overraskelser om du bare tør ta sjansen.  Mange går rundt med en drøm. Så skal man bare … vente på våren, vente på bedre tid, til man har pusset opp, til barna er større, til man får bedre råd, (må jo ha penger). Vente på ett eller annen som må på plass, først.

Kjære deg som leser. Vi er så «smarte» at vi lurer oss selv. Den tiden du venter på kommer ikke, om du ikke griper tak i den. For tiden er nå!

Ja, jeg vet det er en klisjé, men den har ikke oppstått uten grunn. Akkurat nå, der du sitter og leser det jeg skriver, har du tid.
Nå kunne du ha gjort det du har drømt om.

Nå har du tid. 

Jeg tenkte som deg. Jeg hadde ikke tid. Drømmen hadde jeg, selvsagt.  En dag grep jeg tiden. Tenkte at «du er snart 58 år, Sigrid! Skjerp deg!»

Jeg satte meg ned med mine notater og skrev. Jeg ble helt oppslukt av skrivingen, og plutselig var manus på over 50 000 ord.

Fire måneder var gått. Hjelpes meg, hvor kom alle ordene fra. Mitt hode?

Ja, sannelig. Der var det jammen mange ord.

Så la jeg manus på vent. Noen skulle lese og gi tilbakemelding. Jeg kjente at magen ikke likte tanken på kritikk. Ikke hodet heller, men jeg leverte fra meg manus og krysset fingrene. Det handlet om oppvekst på 70-tallet. En liten jente som ikke skulle feire jul lenger. En mor som ble med i en liten menighet. Livet ble helt forandret for den lille jenta. Forandringen skulle vise seg å sette varige spor, og jenta og hennes søsken splittes. Hun må ta et valg i ung alder. Miste sin familie, eller seg selv.

Det manuset er ikke ferdig ennå, men jeg jobber med det. Fikk tilbakemelding fra et forlag. «Jeg liker det jeg leser, men historien er ikke ferdig.»

En ordentlig redaktør likte det jeg skrev. Stort!

(Tilbake til juni 2016)

Det var varmt. Klassen til min sønn på 16 år skulle til Sjoa på avslutningstur. Jeg skulle bli med. Men akk, beinet sviktet etter et fall noen uker før. Var det brudd i hoften? Et lite ben som var knekt? Legen ristet på hodet. Ingen rafting i Sjoa, røntgen passet bedre for min gamle kropp, mente han, og sendte meg til sykehuset.

Krykker ble lånt. Jeg jumpet rundt som et gammelt spøkelse. Barna reiste. En annen mor fikk min billett. Jeg var alene.

Hva nå?

Tid hadde jeg.  Altfor god tid. Solen skinte. Min laptop sto ensom på bordet. Jeg tok den under armen og hinket ut. Satte meg under markisen for å få skygge. «Trippelgjengen og loftsmyseteriet» dukket opp.

Jeg skrev og skrev. Glemte min vonde fot – helt til jeg ble sultet og tørst, eller måtte …

Boken tok form. Jeg fikk god hjelp av mine skrivevenner, og bestemte meg for å gå «Indie» Bli Indieforfatter. Den 11.11 var boken ferdig trykket. Lå klar for å møte verden. Jeg googlet «Trippelgjengen og loftsmysteriet. Megaklubben til Cappelen Damm hadde den, likeså Tanum og andre bokhandlere på nett.

Den var «overalt». Bibliotekene bestilte over 30 stykker før jeg selv hadde holdt den mellom hendene. Siden har det vært et eventyr.

Så ta sjansen du også. Skap ditt eget eventyr. Gjør det du ønsker. Plutselig overrasker du deg selv.

Sjekk Sigrid sin hjemmeside her.

3 innlegg du må lese fra uka som har gått

1. "De som står på sidelinja mot angsten trenger også støttespillere." Mina Madeleine Nystuen.

Det er veldig lett å føle med mennesker som på en eller annen måte har det vanskelig fysisk eller psykisk. Enten det er snakk om rusproblematikk, selvskading eller psykiatri vekker det som regel empati og medfølelse. De har gjerne vært kasteballer mellom ulike instanser eller de medisineres til den store gullmedaljen. MEN vi glemmer ofte å sende en tanke til de som står på sidelinjen, til de som ser på at den de elsker har det vondt. Menneskene som på alle mulige måter er totalt avgjørende i en eventuell tilfriskningsprosess. 

I denne teksten skriver Nystuen fantastisk godt om hvor viktig det er at de pårørende selv har behov for en "supporter." Om viktigheten av å ta pauser for å få spillerom. 

2. Ungdommen nå til dags: "feil at de blir behandlet som søppel." Si;D redaksjonen. 

Forrige uke lenket jeg til en tekst hvor det nok en gang ble vekket bekymring årets russelåter. Denne uka har jeg derfor valgt å rette fokus mot ungdommer som er samfunnsengasjerte. I spalten til Si;D redaksjonen i Aftenposten møter vi nemlig ungdommer som forteller hva de er engasjert i for tiden. 

Sjekk for eksempel ut hva Mansoor Hussain engasjerer seg i: 

Som en ung mann med minoritetsbakgrunn er jeg svært bekymret over den voksende høyrepopulismen. Det er skremmende å se hvordan en slik hatefull tankegang har slått rot ikke bare i de tradisjonelt konservative landene, men også i et så trygt og moderne land som Norge. Det hjelper ikke på bekymringen min å se til de som styrer landet vårt. Vi har en innvandrings- og integreringsminister som går rundt og hevder at ulike "eliter" motarbeider henne, og en justisminister som vil boikotte aviser som skriver ting han er uenig i. Sylvi Listhaug og Per Willy Amundsen er med på å legge grunnlaget for en hatefull populistisk bølge i Norge, og som et ungt og samfunnsengasjert menneske finner jeg dette svært skremmende!

17 år og så reflektert! Det lover godt for fremtida. 

3. "Hva har du som jeg kan få?" Anne Kristine Bergem. 

Kan du huske forrige gang du ba om hjelp?

Jeg tipper det er en stund siden. 

I dette blogginnlegget skriver psykiater Bergem om viktigheten av å kunne spørre andre mennesker om hjelp, råd og kunnskap. Vi vil gjerne "klare oss selv" fordi vi utelukkende ser det som et gode å være selvstendige.

Kanskje gjør det at vi glemmer følgende: 

Det er på mange måter mer krevende å trenge noe fra andre enn å klare seg selv. Klarer man seg selv, har man full kontroll. Åpner man opp for å trenge noen, stiller man seg i en posisjon hvor man er sårbar. Det skal stor styrke til å stille seg seg i en posisjon hvor man gir andre makt til å avvise - eller til å gi. Responsen kan man ikke vite på forhånd.

Denne teksten skrev Anne Kristine forrige uke, men jeg måtte ta den med fordi den gjorde sterkt inntrykk på meg. Å be om hjelp er på ingen måte en menneskelig svakhet, men snarere en styrke.

God søndagslesing! 

- Vilde 

PS! I løpet av uka kommer intervju nummer tre i min "miniserie" av nerdete damer. Følg med for å se hvem det er :) 

Meet my book!

På onsdag skjedde det - jeg fikk se 13 - 21 i "fysisk utgave" for første gang. 

Og det var en surrealistisk opplevelse fordi jeg var så usannsynlig glad. Altså, sånn glad jeg var bare var når jeg var mindre og ikke var i stand til å tenke konsekvenser. 

Kanskje er det fordi jeg i løpet av mine snart 23 leveår aldri har følt på en seier som denne. Hvis jeg får til ting har jeg vanligvis en tendens til å skyfle det vekk, si det bare var flaks. Sånn er det ikke denne gangen. Jeg har lagt ned så vanvittig mange timer i den boka,  så utrolig mange andre ting har blitt forsaket. Hvis jeg skal være ærlig var det en periode der jeg følte at jeg levde mer i boka enn i mitt eget liv. 

Og nå er den altså her. 13 - 21 er klar for å møte verden! 

HURRA!  

Boka kan bestilles her. 

Du kan lese det første kapittelet i boka her. 

Og her kan du lese hvorfor jeg skrev 13 - 21. 

- Vilde

#side2 #blogg #bloggno #bokutgivelse #bok #bokblogg #helg 

Et oppgjør med idealtilstanden

Så lenge jeg kan huske har jeg likt å se for meg idealtilstanden. Som seksåring innebar det å bli popstjerne eller å bli så rik at jeg hadde basseng i hagen. Som niåring var endestasjonen å bli verdens beste håndballspiller. Som syttenåring handlet alt om hvor bra livet skulle bli bare jeg ble frisk igjen fra spiseforstyrrelsen. Da jeg ble frisk var bildet av livet som utgitt forfatter idylliserende.

Jeg har en tendens til å se for meg hvor fornøyd jeg skal bli "hvis jeg bare." Det er akkurat som at jeg tror jeg vil nå en "last destination" hvor jeg er konstant lykkelig. Så fornøyd at jeg liksom bare kan dumpe ned i stresslessen mens jeg ser på livet mitt som bare ordna seg. Som den dagen det plutselig skal bli nok. 

De siste årene har jeg brukt mye tid på å forstå at det ikke kommer til å skje. Idealtilstanden er og forblir en illusjon. 

Livet mitt har ikke tatt av og det tror jeg egentlig ikke at det gjør for noen. Likevel er det kanskje ikke så rart at vi går rundt med bildet av den dagen da alt plutselig skal bli i skjønneste orden. De aller fleste av oss har hørt historien om Astrid S og Kygo som "ble stjerner over natta." Som barn oppfordres vi til å komme oss opp og frem til tross for at oppveksten er den tiden av livet vi er aller best til å være her og nå. I tidlig alder blir vi oppfordret til å ha høye tanker om oss selv. Målet er å bli selvstendig - vi skal klare oss selv.  

Det er vel og bra på mange måter. Men hvorfor lærer vi ikke hvordan vi skal mestre å ikke mestre? Hvorfor er det så lite fokus på at de aller fleste blir helt normale og feilbarlige mennesker med fysiske og psykiske mangler og skavanker? Hvorfor blir vi ikke fortalt at livet er i konstant endring - at det handler om å være nysgjerrig, å være i utvikling, å få erfaring? 

Jeg kommer mest sannsynlig til å fortsette å fantasere om idealtilstanden. Kanskje er forskjellen at jeg nå vet at den bare finnes oppi mitt hode. Og med en gang jeg ikke forventer at jeg skal nå tilstanden tror jeg bestemt at jeg blir mer takknemlig, og dermed et bedre liv. Mitt liv har i alle fall ikke tatt av enda. 

Skål for det! 

 - Vilde 

Følg meg gjerne på Facebook her. 

#blogg #bloggno #hverdag #personlig #helse #vår #tirsdag #side2 

Lanseringsfest og 15 000 kroner til Stine Sofies Stiftelse!

På lørdag var jeg på min aller første lanseringsfest for antologien "Unik" som jeg er med i. Det var fantastisk moro å møte menneskene bak tekstene i boka, og ikke minst var det på grensen til uvirkelig å se mitt eget navn og min egen tekst i bokform fremfor på en skjerm. 

Likevel må jeg si det enda mer fantastisk da jeg i går fikk vite at forlaget har solgt 200 bøker. Det innebærer nemlig at Stine Sofies Stiftelse får 15 000 kroner takket være forleggerne Lisette og Per Erik. Jeg vet ikke med dere - men jeg tenker i alle fall at det er svært lite som er viktigere enn at barn får en trygg oppvekst fylt av kjærlighet. Barndommen vår bestemmer i stor grad hvem vi blir som voksne, som igjen får betydning for samfunnet som helhet.  

Antologien kan for øvrig kjøpes her. 





Tonje stilte opp med egensydd kjole som matchet til coveret.



Også fant jeg ut at Drøbak egentlig er ganske fint.

- Vilde

#bokutgivelse #blogg #bloggno #UNIK #Alea #mandag #bok #mittliv 

 

3 kommentarer fra uka som har gått

Det er søndag, og det betyr at jeg deler 3 gode kronikker eller tekster fra uka som har gått. 

Here you go: 

1. Amalie Lereng. "Vi må skille mellom feminisme og smak og behag." 

I mylderet av 8. mars - tekster var det denne kommentaren av Amalie Lereng som i mine øyne utpekte seg. Jeg synes hun får frem hvor viktig det er at vi ikke henger oss opp i detaljene i kvinnekampen. Det er ikke sånn at alle kommentarer eller vitser skal bli gjenstand for kvinnekamp. 

Hun skriver det så fint; 

Vi kan ikke spørre oss selv: «Gjør jeg dette som følge av en usynlig struktur eller gjør jeg det fordi jeg liker det?» hver eneste gang vi velger, og det skal ikke være en feministisk skam å velge som man gjør. 

Ja, feminisime er viktig. Ja, det er fortsatt en kamp å kjempe. Men man må fortsatt være i stand til å velge ut fra hva man liker og ikke liker. 

Mitt innlegg på kvinnedagen kan du for øvrig lese her. 

2. Axel Støren Weden "Ikke bare humor, russen." 

Nok en gang har debatten om sexistiske russelåter dukket opp igjen.

Det påstås at russelåtene er drøyere enn noen gang. Og jeg må si meg tilbøyelig til å være enig når Weden viser til noen av tekstene; 

«Er du 13, er du med. Når du suger, så gå ned». «Er du over 40 kilo får du ikke pikk i natt». «Nei er ja. Voldtekt = Sex når man har lyst». «Fare, fare, hore, døden skal du lide». «Disse linjene går ut til alle homser. Deres vrangforestilling har kommet til et stopp. Alle fægs, shut the fuck up».

Ganske sykt, spør du meg. 

Tekstene har i alle fall fått foreldre, samfunnskritere og i grunn de aller fleste til å se svart. 

Selv om deler av russen sier seg enig er det fremdeles enkelte som mener at låtene er uproblematiske. At det bare er kødd. 

Det er i grunn et paradoks at jeg er kritiske til disse låtene ettersom jeg i avsnittet ovenfor argumenterte for at det må være lov til å dra en spøk om forskjellen mellom kvinner og menn uten at vi av den grunn skal føle oss krenket. Det bringer oss videre til å reflektere over hvor grensa egentlig går mellom spøk og alvor.

Likevel er jeg av den oppfatning at disse tekstene utvilsomt er langt over grensa. Greit - som russ er det kult å tøye grenser, men som kommentator Weden skriver;

Det går vel an å ha det gøy, gi litt faen og bryte med normene uten tekster som dette?

3. Lars West Johnsen. "Dritten med døden." 

Vi tenker for mye på døden. Men vi snakker for lite om døden og skriver for liten om den. Derfor ble jeg så glad da jeg leste denne kommentaren av Lars West Johnsen.

Før jeg fikk barn tenkte jeg at barn ville dempe frykten for å bli borte. Man levde videre, på et vis. Noen vil sitte rundt en peis og mimre om deg, kikke på bilder fra Lanzarote og med varme i stemmen minnes ens særheter. Med barn satt i produksjon blir man del av kretsløpet, atomene putler videre. Og barna har hatt den innflytelsen på min dødsangst. Inntil nylig.

Sjekk den ut! 

God søndagslesing :-) 



- Vilde 

#søndag #tips #blogg #bloggno #helg 

Personer som inspirerer meg. Uten at jeg føler meg ræva.

Jeg er overbevist om at hvem du følger i sosiale medier har mye å si for hvordan du føler deg og hva du bryr deg om. Da jeg var syk slukte jeg alt av fitnessblogger og ble overbevist om at det var normalt å droppe frokost før man trente, og jeg trodde at de aller fleste jenter går rundt med en sixpack under t-skjorta.

Selv om det kan virke banalt og teit er det utrolig viktig ettersom algoritmene på Facebook og Instagram viser deg innhold basert på det du allerede følger med på. Med andre ord, satt litt på spissen; dersom du leser om torsk og brokkoli til middag kan det virke som om alt og alle spiser torsk og brokkoli til middag. Og til virker det som om det å spise torsk og brokkoli til middag er det viktigste som finnes. 

Derfor kan det være lurt å renske litt opp i hvem man følger fra tid til annen. 

Nedenfor har jeg laget en liten liste over mennesker jeg synes det er verdt å følge på Instagram. Felles for dem er at de inspirerer meg uten at jeg føler meg ræva.

Ingeborg Senneset

Ingeborg Senneset jobber i Aftenpostens debattredaksjon. Grunnen til at jeg følger henne er at hun brenner for noe som er større enn seg selv. Og det er det kuleste jeg vet om.

Siden det mellom skole, trening, bok og blogg ikke alltid er like lett å følge med på alt som skjer i nyhetsbildet, føler jeg at jeg får med meg det viktigste siden jeg følger henne. Hun presenterer det som er av betydning på både Facebook, instagram og snapchat. I tillegg har jeg fått mange tips til gode dokumentarer ved å følge henne. 

Jeg har tidligere intervjuet Ingeborg. Sjekk innlegget her. 



 

Ingeborg sin instagram finner du her.

Simen Almås.

Simen er en foredragsholder som med sin historie som brannskadd og som deltaker på Utøya motiverer sine følgere til å ta vare på øyeblikkene. Hvis jeg skal være ærlig kjenner jeg litt avsmak i munnen hver gang jeg ser ordet selvutvikling eller ?bli en bedre utgave av deg selv." Men på en eller annen måte får Simen frem at følelsen av lykke varierer fra person til person - han har ingen ?fasitsvar? og oppfordrer til å finne verdier som er viktig for deg. Det er vanvittig viktig å være bevisst på i en verden der vi blir påvirket i alle retninger uansett hvor vi går. Det må også nevnes at jeg gikk på ungdomsskolen med Simen, og det er skikkelig kult å se hva han har fått til. 


 

Simens instagram finner du her.

Henriette Lien

De aller kjenner Henriette Lien som "Ninni" fra Hotel Cæsar. Hun var i alle fall min all time favorittkarakter da jeg som liten satt og så på Hotel Cæsar samtidig som jeg hadde fjernkontrollen klar til å switche over i tilfelle mamma eller pappa kom inn i rommet og oppdaget hva jeg så på. Fra å være skuespiller og radiovert har Henriette gått 100 % inn i yogayrket. Hun legger ut kule yogaposeringer samtidig som hun skriver hun gode tilhørende tekster som får deg til å reflektere over ting. Uten at du får lyst til å le fordi det blir for mye av det gode.

Henriette sin instagramprofil finner du her.  

Jessica Olie

Denne profilen er kanskje mest interessant å følge for yogafantaster. Jessica Olie bor i Dubai og har laget to e ? bøker om hvordan du kan nå ulike yogaposeringer. Hun legger ut yogavideoer og yogabilder med tilhørende tekster til. Profilen hennes ligner Henriette Lien sin ? bare at tekstene er på engelsk. 

Instagrammen til Jessica finner du her. 

- Vilde 

Er jeg naiv som tenker at jeg har like muligheter som gutter?

Jeg må innrømme at jeg på mange måter misunner hardbarka feminister. De virker så sterke, samkjørte og instenseI møte med de som hevder at kjønnsforskjellene fortsatt er store i Norge kjenner jeg ofte på at jeg blir redd for å tråkke over grensa - jeg frykter at jeg skal si noe som er feil. Jeg tenker at det siste jeg må gjøre er å kategorisere - ingen skal puttes i bås. Sist men ikke minst lurer jeg på om jeg er naiv som tenker at jeg så å si har de samme mulighetene som gutter på min egen alder til å oppnå det jeg ønsker? 

Når jeg får statistikken slengt i trynet virker det som om jeg er ganske dum. Det er fremdeles store forskjeller. 

I en fagartikkel skriver for eksempel Birkelund og Petersen at Norge sammenlignet med mange andre land har svært få kvinnelige realfagsstudenter. Skjevheten lar seg også vise i arbeidsmarkedet hvor kvinner er underrepresentert i lederstillinger. Kvinner tjener dessuten mindre enn menn til tross for at "kvinner har erobret universitetene." 

Og når det kommer til seksualundervisning på skolen - hvorfor er det sånn at det i kapitlene om menns seksualitet er fokus på nytelse, mens det i kapitlene om kvinners seksualitet er fokus på graviditet? Hvorfor er det sånn at menn ofte hyller seg selv bare de har dekket bordet, mens kvinner gjerne har en tendens til å unnskylde en god eksamenskarakter? 

Motsatt kan man imidlertid hevde at tilsvarende segregering finner sted blant menn. Menn er for eksempel underrepresentert i yrker som biovitenskap og dyrepleierutdanning. Dersom man ser på de aller fleste sykehusene i Norge vil man også se at flertallet av sykepleiere er kvinner. Tall fra SSB presentert av NRK viser at fire av ti mannlige sykepleierstudenter slutter fordi de føler seg diskriminert. Finnes det fremdeles en kultur som innebærer at menn blir sett ned på dersom de velger typiske "kvinneyrker"? 

For vi må ikke glemme guttene. Selv om det ikke akkurat ligger i ordets natur handler feminisme om likestilling blant kvinner og menn - ikke bare kvinnekamp. 

Til tross for at jeg statistikken taler sin sak ender jeg av en eller annen grunn alltid opp med at vi fra naturens side er forskjellige, og at vi neppe vil bli hundre prosent likeverdige. Vi mener at vi er forskjellige. (Nå er det sikkert mange feminister som leser dette som kommer til å klikke.) 


Misforstå meg rett - jeg er evig takknemlig for at våre bestemødre og mødre har tråkket stien for oss opp igjennom tidene. Feminismen har kommet til oss i flere bølger, i flere former. Den har ført samfunnet videre og enkelte hevder at en ny feminisme - bølge er på vei. Jeg mener at den viktigste likestillingskampen vi har foran oss fremfor alt handler om likestilling i land hvor kvinner fortsatt blir diskriminert og utsatt for vold. I Libya voldtas og tvinges for eksempel kvinner og barn inn i prostitusjon, og i USA har det kommet en ny lov som gir menn rett til å nekte ektefellen å ta abort. Det må vi gjøre noe med! 

Det er viktig at de negative strukturelle omstendigheter fjernes. Likevel tror jeg på at vi må tørre å verdsette de individuelle forskjellene mellom menn og kvinner. 

Så gjenstår det bare å si; happy womens day! 



- Vilde 

#blogg #bloggno #kvinnedagen #hverdag #side2

 

3 viktige innlegg fra uka som har gått

1. Damer og Demokrati av Kadra Yusuf 

I denne kronikken stiller Yusuf spørsmålstegn ved hvorfor kvinner skyr nyheter og samfunnsaktuelle spørsmål. Hun har så rett! Hvorfor er det for eksempel ingen fast spalte i kvinnemagasinene som tar for seg viktige politiske spørsmål, artikler om hvordan vi kan bringe samfunnet videre? Kanskje må vi bli flinkere til å legge bort behovet for "være i balanse" og unngå diskusjoner for å få den likestillingen vi ønsker og har kjempet for i over 100 år? Når jeg tenker meg om bør det være sånn at jeg er stolt av at jeg hører på Dagsnytt 18 i blant. Ikke flau fordi det innebærer at jeg ikke kan navnene til alle i Kardashians familien. 

For som Yusuf skriver; 

Demokrati og deltakelse kommer ikke gratis. Vi må også bidra. Vi vil at våre jenter skal være like bra og smarte som menn og utforme et samfunn som er likestilt. Dette vil ikke skje hvis stadig flere kvinner melder seg ut av samfunnet og melder seg inn i alternativ- og hyggebransjen. Om stadig flere unge kvinner ikke er oppdatert, har det konsekvenser. Mindre kunnskap kan føre til mindre demokratisk deltakelse.

2.  Det går alvorlig dårlig med guttene våre. Men mediene reproduserer stereotypier om kjønnsmakt.  Anki Gerhardsen 

Kvinner får lavere lønn enn menn, de blir voldtatt mer enn menn, de blir diskriminert fordi de blir spurt om de er gravide på jobbintervju, de gjør mer huarbeid enn menn.. Lista kunne fortsatt i det uendelige. Uomtvistelig viktige temaer, men hvordan står det til med gutta? Kanskje det er på tide å rette mer fokus på disse kjønnsforskjellene? Sannheten er tross alt at; 

De taper gjennom absolutt hele utdanningsløpet, de er nesten ikke å finne på prestisjestudiene, de topper statistikken for arbeidsledighet og for unge uføre. Siden 90-tallet har antallet barnløse, ensomme menn doblet seg. De er mer utsatt for vold, mer utsatt for rus og langt mer utsatt for selvmord.

Hurra for en tankevekkende artikkel! 

3."Det avgjørende vendepunktet kom da jeg endelig slapp tak i håpet om at jeg skulle bli frisk igjen." Håvard Aagesen. 

Hvordan skal vi få de som verken er friske eller hundre prosent syke til å delta i samfunnet på en god måte? I denne kommentaren skriver artikkelforfatteren om sin opplevelse av å være "midt i mellom" i etterkant av en kreftdiagnose. Om følelsen av å være verken eller. Og for de som er midt i mellom handler det kanskje om å stake ut en kurs der de opplever at de kan bidra med det de er i stand til mestre. 

Vilde 

Følg meg på Facebook her. 

#søndag #helg #tips #blogg #bloggno #samfunn #inspirasjon 

Hvorfor jeg skrev 13 - 21

Da jeg fortalte at jeg kommer ut med bok begynte mange å stille spørsmål.

- Hvordan orket du å skrive en hel bok? 

- Når var det du begynte? 

- Er du ikke redd for hva folk skal si når du velger å være så åpen? 

Hvis jeg skal være helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg kom i mål. Det eneste jeg vet er at jeg hadde en voldsom motivasjon for prosjektet. Kanskje var det det som gjorde at jeg klarte å fullføre?  

Da jeg var syk savnet jeg en bok som tok for seg hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse samtidig som man er tilnærmet normalvektig. De fleste assosierer tross alt det å ha spiseforstyrrelser med en anorektisk og radmager kropp, selv om sannheten er at menneskene med sykelig undervekt kun representerer 5 - 10 prosent av de som har en spiseforstyrrelse. 

I tillegg ville jeg vise hvordan det er å være en ung toppidrettsutøver som vil så mye at man blir syk av det. 

Dessuten følte jeg mye skyld ovenfor familien og hadde et behov for å vise dem mine innerste tanker og følelser. Og jeg tror egentlig at de som er rundt en person som har et anstrengt forhold til mat blir rådville. Hva skal de si, hvordan skal de hjelpe til? Hva skal de ikke si? Om jeg ikke kan gi et konkret svar på det, så ville jeg i alle fall vise venner og familie hvordan jeg tenkte og hvorfor jeg handlet som jeg gjorde. Og vise hvor kompleks og sammensatt sykdommen er. 

En siste grunn er at psykiske lidelser før eller senere vil ramme (de fleste av) oss i livet. Selv om du ikke tror det. Da jeg gikk i niende husker jeg at jeg sa "jeg skjønner ikke at det går an å slutte å spise jeg." Men i takt med å bli voksen i et samfunn der det stilles krav til at du skal vite hvem du er og hva du vil med livet ditt, følte jeg meg som en liten alge i et stort hav. Alt var så stort, så vanskelig. Jeg hadde ikke kontroll. Mitt svar på det hele var et forsøk på å forsvinne, et forsøk på å gjøre meg så liten som overhodet mulig.

Til slutt må jeg nevne at boken var en motivasjon for å bli frisk. Fordi jeg hadde bestemt meg for at den ikke skulle utgis før jeg med hånden på hjertet kunne si at jeg var frisk. 

PS: boka kan ikke kjøpes i bokhandel. Dersom noen av dere er interessert kan boka kjøpes her:




 

- Vilde

Følg meg gjerne på Facebook her. 

#blogg #bloggno #bokutgivelse #side2 #spiseforstyrrelser 

Gjesteinnlegg; Linneah Dimitrova

Jeg har vært så heldig at Linneah Dimitrova har skrevet et gjesteinnlegg for meg. Linneah driver bloggen www.thefightingdevil.blogg.no, har anoreksi og er samtidig småbarnsmor. I dette innlegget skriver hun om hvordan det å ha en alvorlig spiseforstyrrelse påvirker relasjonene til de rundt henne. God lesing! 

Tanken på hvordan familien og vennene mine ser meg streifer meg ganske så ofte. Hvordan er det egentlig for de å se meg ha det så vanskelig? 

For en stund siden var jeg innlagt og det var det vondeste valget jeg har tatt på lenge. Jeg hadde aldri vært innlagt på institusjon før. JEG syntes det var grusomt -  men hvordan var det for de rundt meg? Hvordan var det for kjæresten min da han måtte kjøre meg til sykehuset? Hvordan var det for han da jeg måtte bli igjen og han måtte reise for at han skulle ta seg av sønnen vår? Herregud, hvordan var det for sønnen min? Han kan ikke forklare hvordan han opplevde det. Hva tenkte mamma da hun fikk en telefon fra Christopher om at jeg var innlagt? Jeg hadde ikke turt å si det til henne selv. Det måtte ha gjort så ufattelig vondt i mammahjertet hennes. 

Jeg tror de alle var litt skuffet, men mest bekymret. Det å få en bekreftelse på at nå var det så ille at det var ikke noe annet som kunne hjelpe. Hvordan er det å være pårørende å se noen man er glad i være så syk? Hvordan klarer de å holde ut gjennom de dårlige periodene og være der for meg når jeg har det vanskelig?

Jeg klarer ikke å se det samme som de gjør. Når man er såpass syk så lever en rett å slett i en liten boble. Jeg mener aldri å påføre familien min noe vondt. Dessverre er dette en sykdom som ikke er lett å overvinne. Det er faktisk ikke bare å spise en brødskive med smør og tenke at man blir frisk av det. Mat er medisinen, men det er ikke så lett å begynne å spise når mat er en stor grunn til at man er syk. 

Jeg har lurt ofte på hvordan familien min faktisk opplever det hele, men det var først etter innleggelsen jeg virkelig så litt mer fra deres perspektiv. Når jeg kom hjem var alle så håpefulle. De var så spente på om jeg klarte å holde det jeg hadde startet på. Det var først når jeg så skuffelsen deres at jeg skjønte hvor ille det var. De maste jo ikke for at de skulle irritere meg eller skape krangler. De maste på meg for at de ville så inderlig at jeg endelig skulle komme meg ut av den onde sirkelen jeg har gått i de siste 14 årene. 

De vil jo bare se at jeg blir bedre. Det at jeg er syk tar fra oss så mye fint. Det å dra ut å spise må planlegges i god tid for meg. Jeg må vite hvor vi skal og hva jeg skal spise. Alt må være planlagt i hver minste detalj. Om ikke er det bare å glemme hele greia. Jeg klarer ikke å være spontan. Da får jeg bare følelsen av at jeg mister kontrollen. Enn at sykdommen faktisk skal ta fra oss så mye fint? 

Her om dagen spurte jeg kjæresten min Christopher om hvordan det er å være i denne situasjonen. Han fniste litt. Så ble han helt stille. Det føltes ut som det tok flere minutter før han svarte. Han ble nok litt satt ut av spørsmålet. Jeg merket fort at det var et veldig sårt tema, men det er jo viktig at jeg faktisk setter meg inn i hvordan de rundt meg har det når jeg er syk. 

Det å se noen man bryr seg så mye om være så syk, gir en følelse av å være helt hjelpeløs. Man kan ikke holde vedkommende fast og dytte i de mat. Man vil så gjerne hjelpe, men det føles helt håpløst til tider. Det er så stressende å stå på sidelinjen og bare se på at noen blir mer og mer syk. Man går hele tiden og bekymrer seg for den som er syk. Har hun besvimt, er det derfor hun ikke svarer på meldingen? Enn om hun får hjertestans når hun er alene? Hva om organene hennes svikter og jeg våkner til at hun er død?

Det er slike bekymringer man må bære på når man har et nært forhold til noen som har en spiseforstyrrelse. Ikke bare ødelegger det dagliglivet med konstant bekymring, men det hjelper ikke på søvnen. Man vil jo så gjerne bare hjelpe, men når den som er syk ikke klarer å få i seg mat som faktisk er medisinen, er det ikke stort man kan gjøre. Det er nesten som at man blir holdt fast, man må bare se på det hele. Håpe på det beste og hjelpe til med det man kan. 





Følg gjerne Linneah på hennes Facebookside her

Hvis dere vil lese mitt gjesteinnlegg på Linneah sin blogg kan dere sjekke ut på bloggen hennes. 

#gjesteblogg #bloggno #blogg #anoreksi #spiseforstyrrelser 

Forhold som har gått tapt

De dagene jeg har lite å gjøre liker jeg å sette meg ned med denne boka;


 

Den inneholder ulike "skrivestartere" på korte tekster du skal fortsette på. 

Jeg liker å sette meg ned med den fordi den får meg til å tenke. Hvor ofte er det vi i 2017 faktisk tar oss tid til å sette oss ned for å reflektere litt over hvor vi er og hvor vi har vært? Til å bruke hjernen på en litt annen måte enn å tenke ukeplanlegging og gjøremål?

Det høres kanskje litt svevende ut, men jeg tror bestemt at vi evner å være bedre medmennesker og at vi får det bedre med oss selv dersom vi evner å tenke litt over tilværelsen. 

Anyways; i dag var skrivestarteren "mine bestevenner gjennom livet(i kronologisk rekkefølge med et ord som beskriver hver av dem)." 

Det fikk meg til å tenke på hvor mange mennesker som faktisk har vært en del av livet mitt i en alder av 22 år. Hvorfor det er slik at jeg fortsatt har kontakt med noen av dem, mens andre har glidd ut av livet mitt? Er jeg fortsatt venner med noen av dem fordi begge ønsker og jobber for å bevare relasjonen, eller er det tilfeldig? Har noen glidd ut av livet mitt fordi vi er på forskjellige steder i livet, og betyr det at vi på et senere tidspunkt i livet kommer til å gjenoppta kontakten? Sist men ikke minst er det vanvittig spennende å tenke på hvor mange mennesker jeg kommer til å møte senere i livet. 

For felles for dem alle, om de var bestevenninner av meg på barneskolen, eller om de stod meg nær på videregående, så har de alle påvirket hvem jeg er i dag. De har på hver sin måte vært med på å forme meg som person. 

Det å bruke hjernen på en annen måte enn vanlig er en god ting.  Øvelsen fikk meg i alle fall til å sende en melding til ei venninne jeg ikke har snakka med på veldig, veldig lenge. 

- Vilde

Følg meg på Facebook her. 

Følg meg på Instagram her. 

#Skriv #blogg #bloggno #helg #tid #side2 

 

Tenke sjæl

Jeg så programmet "Innafor" med stor iver fordi jeg elsker nytenkende og aktuell journalistikk. I tillegg var det sjokkerende å se hvor ille presset i dag er, hvor latterlig langt det egentlig har kommet. Jeg har for eksempel aldri tenkt over mitt eget underliv og jeg hadde aldri hørt om prestasjonsdopet modafinil før jeg så serien. 

Så kom kritikken. Linnea Myhre fokuserte på hvordan detaljnivået i serien er egnet til å trigge unge jenter og gutter. Susannah Bush Eide viste til at det har vært en voldsom medlemsøkning på hjemmesiden til Sugardaters og at det har vært økt etterspørsel hos den private klinikken som gjennomfører intimkirurgi. 

Jeg er enig i at NRK som norges største mediebedrift har ansvar for å presentere en balansert fremstilling i sin journalistikk. I tre av fire episoder opplever jeg som Myhre og Eide, at det i stor grad kun er en vinkling, kun ett innblikk man blir presentert. Etter jeg så episoden om intimkirurgi tok jeg for eksempel meg selv i å studere mitt eget underliv og jeg begynte å se for meg hvordan det hadde vært å være modafinil i eksamensperioden. 

Etter en kort periode i den påvirkede tilstanden koblet jeg på det kaller sunn fornuft. Det slo meg at kjæresten min ikke forelska seg i kjønnsleppene mine. For det andre at jeg gir blanke faen i mitt eget underliv dersom jeg tenker litt lenger enn min egen nese. Det er millioner av mennesker på flukt fra Syria, og her skal vi i Norge sitte på vår høye hest og vurdere intimkirurgi? Og dersom jeg trenger ei pille for å klare eksamensstresset, så mener jeg at jeg ikke er motivert nok til å klare det. 

Vi må bli flinkere til å tenke kritisk rundt den informasjonen vi blir presentert. 

Jeg mener: 

Modafinil. En prestasjonspille uten bivirkninger som det er lite forsket på. Det som virker for godt til å være sant, er som regel det. 

Plastikkirurgen lever av å operere usikre jenter. Kanskje vi skal ta det han sier med en klype salt? 

Å leve i grenseland mellom sugardating og eskortepike? I don't think so! 

JA - NRK burde vært flinkere til å opplyse om de negative sidene. Samtidig må vi være i stand til å tenke negativt om temaer som åpenbart er negative. Vi må vite hva som er våre grenser og hvilke verdier vi ønsker å stå for. På den måten, og bare på den måten vil vi klare å unngå likhets og prestasjonstrenden. 

Avslutningsvis sier jeg som Trond Viggo Torgersen; tenke sjæl!

Da kommer man som regel ganske langt. 

#blogg #bloggno #innafor #tv #NRK 

Meld deg som frivillig på Arctivity sammen med meg!

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg i fjor var å bli kjent med Ida. Å være assistenten til et herlig kvinnemenneske som har en funksjonshemming har gjort meg flinkere til å sette ting i perspektiv. Og til å irritere meg over alle dører som ikke har døråpner på Blindern. 

Forrige uke fortalte hun meg at hun planla å dra på en leir ved navn Arctivity i sommer. Campen er i Nord Norge i tidsrommet 9. - 14 juli. Gjennom oppholdet bistår man funksjonshemmede og gjør aktiviteter som for eksempel klatring, padling og seiling sammen.

På oppfordring fra Ida valgte jeg å melde meg som frivillig. Jeg er overbevist om at det kommer til å bli en minnerik opplevelse.

Jeg mener; en leir hvor du får prøvd en rekke aktiviteter du aldri har gjort før, oppleve Nord Norge på sitt beste og møte en haug med bra mennesker? 

Det kan ikke bli annet enn bra! 

Derfor oppfordrer jeg deg til å melde deg som frivillig du og. 

Hjemmesiden til Arctivity finner du her og Facebooksiden her. 

So much love! 

- Vilde

Følg meg gjerne på Facebook her. 

 

BLÅMANDAG

Jeg løper alt jeg har mot bussen. Veiver med armene mens jeg forsøker å få sekken på ryggen samtidig. Den jævla bussjåføren kjører fra meg! Hvordan har han samvittighet til det? 

Mens jeg går med raske skritt ned mot Sagene og 20 bussen kjenner jeg at jeg blir småsvett under armene. Jeg kommer til å være ekkel før jeg ankommer skolen. Så oppdager jeg at jeg har tatt på meg blomstrete sokker som man kan se i glippen mellom jeansen min og Nike skoa mine. Faen. Jeg hadde egentlig tenkt til å ta på meg de høye vinterskoene mine. 

En halvtime senere sitter jeg i auditorium 1 i Eilert Sundts hus og drikker kaffe til den store gullmedaljen. Vi sitter der. Jeg og 119 andre elever skal lære om det samme. Regresjonsanalyse. Det får meg til å lure på en ting; hvorfor? Hvor fører det oss, hvor fører det meg? Hva er poenget? 

Øya svir fordi jeg er så trøtt. Jeg blir forbanna på hun som sitter på raden foran meg. Hun surfer på Facebook og jeg lurer på hvorfor hun gadd å dra i forelesning for å gjøre akkurat det. Er hun ikke klar over at det bare gjør det vanskeligere for oss andre å følge med på noe som i utgangspunktet er drit kjedelig? 

Mer negativitet. 

Har jeg valgt feil studie? 

Hvor burde jeg vært akkurat nå? 

Åtte til fire. En evig runddans der det jeg lengter etter er taco, candy - king og sosialt samvær i helgene.

Før vi er i gang igjen. Løper for å rekke bussen. Smører nistepakker og overgår antallet anbefalte enheter med kaffe før lunsj. Trener. Prøver å spise fisk to ganger i uka. Deler litt på Instagram for å få anerkjennelse.

"Livet er det som skjer mellom bleieskift og bleieskift," husker jeg en gang at en gammel mann sa til meg og lo.

Idag stemmer det. 

Heldigvis er det tirsdag i morgen. 



#blåmandag #blogg #bloggno #side2 #mandag #hverdag 

Nå kan du kjøpe boka mi på nett!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive dette, men nå kan du kjøpe boka mi på nett. Det eneste du trenger å gjøre er å trykke på denne lenken, og du vil få boka i posten så fort den er tilbake fra trykkeriet.

Den siste uka har vært preget av mange følelser fordi utgivelsen nærmer seg med stormskritt. Den siste versjonen er sendt til forlaget, og i morgen(!!) sendes den til trykkeriet. Det eneste som gjenstår er derfor å høre hva alle synes. Og det er ganske skummelt. 

Og til dere som leser bloggen min som ikke har fått med seg hva boka handler om, så har dere baksideteksten her;

"Jeg var en kjempe. En som aldri skulle miste kontrollen igjen, men det var nettopp det jeg gjorde. Jeg trodde at jeg narret dem alle sammen, selv om sannheten var at den eneste jeg egentlig hadde lurt var meg selv."
Romanen 13-21 er basert på forfatterens egen tid som elitehåndballspiller og som juniorspiller på landslaget.
Vilde Bratland Hansen(22) er en tidligere håndballspiller på toppnivå som nå driver bloggen www.vildebhansen.blogg.no.
13 - 21 er hennes debutroman.

Boken handler om å være ung på søken etter identitet i et samfunn hvor det stilles krav til at du skal vite hvem du er og hva du vil med livet ditt.

Her kan du lese det første kapittelet i boka. 



- Vilde 

#bok #bokutgivelse #blogg #bloggno #spent #side2 #bokblogg 

Tankeflukt

Hva tenker du på? 

Du er jo helt i din egen verden! 

Er du sikker på at det ikke er noe? 

Kjenner du deg igjen?

Disse kommentarene har i alle fall jeg møtt ganske mange ganger i en alder av 22 år. 

Kanskje med rette. 

Jeg har utvilsomt en tendens til å forsvinne inn i min egen verden.

Selv når jeg spilte livsviktige håndballkamper kunne jeg ende opp med å kikke på tribunen og lage historier om de som satt og så på. Hva som hadde gjort at de hadde tatt turen, hvilket humør de var i, hva de skulle etterpå and so on. 

Etter å ha lest litt om dagdrømming har jeg innsett at det kanskje ikke var så rart likevel. 

Når man betrakter dagdrømmeri som en forsvarsmekanisme, betyr det at personen benytter seg av dagdrømming som erstatning for å håndtere eller løse ytre problemer, eller som en slags innadvent strategi for å tilfredsstille egne følelser og behov.

(WEBPSYKOLOGEN.NO) 

Kanskje hadde jeg behov for å rømme unna adrenalinet og presset på banen? 

Dagdrømmene mine er som regel fantasipregete, men jeg har også kjent på tanker av det triste slaget som har "slått meg ut." Jeg husker for eksempel at jeg som niåring, da jeg befant meg i Bulgaria sammen med mamma, bestemor og Thea, kom på at bestemor kom til å dø før meg. Tanken var uutholdelig der jeg sluket i meg min tredje iste for dagen. Til mamma sa jeg at jeg hadde vondt i magen, selv om sannheten var at den uhåndterlige tanken spiste meg opp innvendig. Det endte i alle fall opp med at jeg satte meg på balkongen for å skrive dikt i den gule Diddleboka jeg hadde tatt med meg. 

For mitt vedkommende har menneskene rundt meg blitt så vant til at jeg "faller ut" at de ikke tenker over det lenger. Jeg husker spesielt godt en time på videregående da de i klassen snakket dritt om meg, ene og alene for å sjekke hvor lang tid det tok før jeg merka det. Ganske moro, egentlig. Og Jan Axel har innsett at han bare skal le hver gang vi er på Kafe og jeg blir sittende å stirre på familien som sitter på nabobordet. (Jeg dedikerer min fulle oppmerksomhet til å lage historien om dem.) 

I følge forskning er ikke dagdrømming bare en forsvarsmekanisme. Det skal visstnok være ganske bra å dagrømme litt; 

 Amerikanske forskere har nå gått gjennom forskningen som er gjort på hjernen i hvilemodus, og mener de har funnet gode argumenter for å la tankene fare med ujevne mellomrom.

Slik innoverrettet tankevirksomhet er nemlig essensielt for at også den aktive og utoverrettede delen av hodet skal fungere ordentlig, og for at vi skal bli veltilpassede individer.

(FORSKNING.NO) 

Mange vil nok si at dagdrømming er noe tull, at det er noe man bør bokse av seg.

Jeg sier nei.

De aller fleste ideene jeg får til bloggen, får jeg når jeg dagdrømmer. Det er vanvittig godt å falle ut. 

Så lenge det ikke er til hinder for den daglige fremdritft, selvføgelig. 

Hvis du er som meg, eller kjenner noe som lett havner i egne tanker anbefaler jeg å ta en titt på denne siden på Facebook. 

#blogg #bloggno #side2 #tips 

hits