Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Epifani

    17.07.2017 - 16:29

    Det er i dette rommet det starter. Idet fløyten, gitaren og fiolinen spiller opp fjernes alle hindringer og jeg skaper mental klarhet ved å hente ut energi fra de hvite, totalt inntrykksløse veggene. 

    Den argentinske danseren Ramon fører sin røde skjønnhet Natali langs gulvet i en lidenskapelig tango. De flyter bortover auditoriet på en synkronisert måte som gir meg inntrykket av at de har kjent hverandre i evig tid. Årsaken til det er at Ramon med sin svarte dansedrakt er annerledes. I motsetning til nordmenn, som er opptatt av å vise kvinner sin ekspertise med utallige varianter og variasjoner på dansegulvet, lytter han til kvinnens bevegelser. Han forvalter energien på en måte som gjør at Natali føler seg som en gudinne. 

    Helt uventet bryter hun opp ved å lene seg bakover i Ramons favn mens hun sparker det høyre beinet opp i været. Hun strekker ut lillefingeren og blir liggende med svai rygg mens brystkassen hennes går opp og ned. 

    Intensiteten i musikken øker ? paret vil innom hele følelsesregisteret der de går rundt hverandre med en blanding av glede, smerte og ømhet. Den lårkorte kjolen til Natali fremhever sammen med de 15 centimeter høye skoene hennes et par veltrente ben. Ikke desto mindre får man lyst til å ta tak i Ramons ustående rumpe! 

     Endelig gjør de som jeg har mast om i flere måneder ? de jobber hardt for å motbevise Aristoteles som i sin tid sa at mennesker er fjærløse tobente vesener. ?Nå er dere unike,? skriker jeg. ?Bare fortsett! Det er slik vi formidler noe til verden før vi dør! Vi danser tango som ingen andre har gjort det før!? 

    Vi skal bli her. Hele helgen. Helt til vi er ferdig. 

    Å få referanser fra omverdenen kan virke ødeleggende. Ingenting skal sette en stopper for oss denne gangen. Jeg nekter å ta i mot kommentarer om at vi har reprodusert en annens tango, ei heller at den mangler særpreg. For jeg vet hva Ramon og Natali står for, og jeg vet at Aristoteles tok feil. Mitt par danser på en revolusjonerende måte. Vi skal formidle denne dansen videre og gjøre verden til et mindre sted. Vi skal få alle til å si at ?det var i dette rommet det hele startet.?

    - Helga, 72 år   

         


    Det beste for meg - eller alle andre

    16.07.2017 - 10:55

    Jeg liker å se på meg selv som en person med god evne til å ta egne valg. 

    Kanskje skyldes det at min største frykt er å bli en person som resignerer for gruppepress. En som glir inn i mengden uten å tenke over hvordan eller hvorfor. Jeg vil ikke være hun som alltid smiler, hun som alle liker fordi ingen egentlig har en formening om hvem hun er. Hun som ikke er noen, men samtidig alle på en og samme tid. Fordi hun i altfor stor grad tilpasser seg de hun er sammen med. 

    Jeg vil ikke leve på andres premisser. 

    Mange vil nok hevde at jeg er altfor diskusjonssugen. Kanskje litt for bastant, kanskje litt for sta. Hvorfor må hun mene noe om alt, liksom?

    Kanskje er det en illusjon. For jeg legger stadig vekk merke til hvordan holdningene mine påvirkes av miljøet og menneskene jeg har rundt meg. I det siste har jeg lurt på om jeg egentlig vet hva jeg vil, eller om jeg bare tror at jeg vet det. 

    Jeg har tenkt over hvor kort tid det tar før ting er greit. 

    Eksempel 1: Da trenden med slengbukser kom, sa jeg til mamma at jeg aldri kom til å bruke det - uansett hvor populært det ble. Nå elsker jeg bukser med vide bein. 

    Eksempel 2: Ei venninne sendte meg en sang av artisten Cezinando. Jeg synes han var sær - at det ikke var musikk. Nå hører jeg på sangene hans mens jeg gjør yoga, mens jeg skriver eller mens jeg sitter på bussen.  

    Eksempel 3: En gang var jeg sjokkert over alt Donald Trump klarte å trøkke ut av kjeften sin. Hver gang jeg nå ser en artikkel om han, eller en Twitterkommentar fra han, føler jeg ingenting. Det er akkurat som at jeg har gitt han opp. Han er dessverre USAs president, men sånn er det. 

    Eksempel 4: Da jeg begynte å skrive skjønnlitterært kunne jeg skrive overalt, til alle døgnets tider. Etter å ha hørt podcaster og lest artikler om forfattere som skrive med en gang de har stått opp for å unngå ytre påvirkning, har jeg etterhvert skapt en idé i eget hodet om at det samme gjelder for meg. 

    Det rare er at jeg ikke har noe svar på når holdningene mine endret seg. Det bare skjedde.

    Jeg opplever også at min identitet og refleksjonsevne rundt egne valg utviskes i nye relasjoner og i nye livssituasjoner. For tre uker siden begynte jeg i ny sommerjobb. Og jeg merker hvor mye lettere jeg nikker, smiler og gjør gjør en real innsats for å lytte og være nysgjerrig på de jeg omgås med på jobb. Tidligere har jeg også hatt en fiks ide om at det å jobbe fra åtte til fire ikke er noe for meg. Nå jobber jeg åtte til fire, mandag til fredag. Og jeg liker det ganske godt. 

    Faen heller, er det ingenting som er meg likevel? 

    At vi mennesker gir etter for gruppepress eller ytre påvirkning er på ingen måte ny vitenskap. Mange av dere har sikkert hørt om Solomon Asch sitt eksperiment på 50 tallet, der man fant at sosialt press kan påvirke enkeltmennesker sterkt, også i en situasjon hvor det i utgangspunktet er åpenlyst hva som egentlig er det korrekte svaret.

    Det koster med andre ord mye å gå imot strømmen. Vi vil ikke stå alene, vi vil passe inn. Vi er alle konformister. 

    På den annen side - hvorfor ha dette behovet for å gå mot strømmen? Gjør det noe å like det samme som alle andre? Hvorfor kan jeg ikke bare like åtte til fire jobb når alle andre gjør det? 

    Jeg bor tross alt i Norge - et land med en befolkning som liker at vi alle er på samme nivå. "Det der gjør han bare for å vise seg frem," sier vi om den rikeste i byen har kjøpt seg ny bil. "Hun er fornøyd med kroppen sin, for å si det sånn," sier vi om jenta som legger ut bilde av seg selv i bikini på Instagram. Hvorfor klarer vi ikke å gi uttrykk for glede og stolthet når noen oppnår ting eller velger å gjøre utradisjonelle valg? 

    Kanskje gjør ønsket om konformitet at flere har begynt å falle tilbake på mindre sosiale medier som Snapchat eller gruppechatter fremfor direkte publisering på Facebook og Instagram. Kanskje blir det for krevende å passe inn i en så stor gruppe som Facebook faktisk er? Kanskje er det lettere å dele den man er og få aksept for det hos færre mennesker?

    Jeg tror vi har mye å hente på bevissheten rundt egne verdier og holdninger. På viktigheten av å skape avklaringer på hva som er viktig i vårt liv slik at vår identitet ikke blir utvisket.

    Hvert eneste valg vi tar er tross alt med på å prege etableringen, opprettholdelsen og den videre utviklingen av et fenomen, og deg som individ.

    At the end of the day vil jeg heller bli mislikt for den jeg er, enn å bli elsket for å være en person jeg ikke er. 

    DCIM\102GOPRO\GOPR2223.
     

    - Vilde

    #blogg #bloggno #helg #side2 #klikk #tanker #konformitet #weekend #writer 


    Grunnen til at jeg elsker Norge

    15.07.2017 - 19:47

     

    KONTRA




    - Vilde
     

    Vis flere innlegg

    hits