Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Er det en ting jeg har lært av prosessen jeg har vært gjennom, er det at man skaper det man frykter!

    23.06.2017 - 19:02

    "Kanskje jeg skal begynne å skrive memoarene mine jeg også!" Mannen skal visstnok ha avsluttet kommentaren med en hånlig latter.

    Idet jeg valgte å dele mine innerste tanker og følelser slik jeg har gjort i 13-21 og på bloggen må jeg regne med at andre skal mene noe om det. Det har jeg vært forberedt på fra dag én.

    De fleste tilbakemeldingene jeg har fått har vært positive. Mange beundrer meg for at jeg velger å være åpen, så sårbar. Det finnes naturligvis også de som ikke forstår hvordan og hvorfor jeg deler så mye som jeg gjør. Som for eksempel mannen i eksempelet ovenfor.

    Det er utvilsomt noen baksider med å være åpen. "Hva gjør du hvis du får et tilbakefall?" Er det noen som har spurt meg. "Tenk om det blir slutt mellom Jan Axel og deg når du har skrevet om han på Kvinneguiden?" Er det andre som spør. Er det en ting jeg har lært av prosessen jeg har vært gjennom er det at man skaper det man frykter. Jeg har ingen anelse om hva som kommer til å skje i fremtiden, men jeg vet at jeg kan stå hundre prosent inne for hva jeg har sagt og skrevet.  Uavhengig av hva som varer for evig og hva som ikke gjør det.

    Kanskje handler det om at jeg er sterkt overbevist om at det er dritviktig å tørre å være sårbar. Enten du skriver om det slik jeg gjør, eller om du snakker med dine nærmeste.  Det mener jeg på bakgrunn av flere ting.

    1: Som ungdom var jeg rimelig arrogant. Jeg hadde liten eller ingen forståelse for andre som hadde det vanskelig. "Hvorfor kan du ikke bare skjerpe deg?" Var en vanlig tankegang når folk ymtet frempå om ting som var vanskelig. Jeg tenker at man ved å kjenne til sin egen sårbarhet bedre evner å respektere andres grenser og valg. Sammenlignet med tidligere har jeg fått bedre forståelse for at andre har andre verdier og holdninger enn det jeg har. Og at det er helt greit.

    2. Jeg føler meg aldri så sterk som når jeg spør om hjelp, når jeg virkelig sier at "dette klarer jeg ikke alene. Kan du hjelpe meg?" Det er så godt å erkjenne at man ikke klarer alt, at man er totalt avhengig av de rundt seg. Det impliserer videre at man må stole fullt og helt på menneskene man har rundt seg. Og gjør man det, så er man trygg i seg selv.

    3. Den som viser sårbarhet blir både elsket og hatet, heter det. Dermed tenker jeg at menneskene det er verdt å ta vare på i livet vil stå ved sin side dersom du tør å være sårbar. De blir værende fordi du er nok. De som går er det kanskje ikke verdt å bruke tid på uansett?

    Jeg tenker at vi må åpne vei for de åpne samtalene. Det være seg i venninnegjengen, i søskenflokken eller i tv-programmer. Jeg har valgt at jeg skal være et slikt menneske.  Vissheten om hvor mange som sliter med den type problematikk jeg gjorde, fikk meg til å innse at det var latterlig hvis jeg lot være. Om jeg bare kunne hjelpe ei jente som hadde det vanskelig, så var det nok.

    Forhåpentligvis  finner mange inspirasjon og mot til å være åpen ved å lese bloggen min og boka mk. Mest sannsynlig vil mange også oppleve meg som irriterende  fordi jeg alltid må mene noe om alt.

    Og til deg som tenker på å skrive memoarene dine: det anbefales, enten du velger å publisere det i bokformat eller ikke!


    Cannes leverer 😎

    22.06.2017 - 11:58

    Okei, jeg har tidligere skrevet at jeg er et hverdagsmenneske som liker rutiner og faste rammer. Nå befinner jeg meg i Cannes med familien og tar det tilbake. Jeg er visst et feriemenneske også.

    SOMMER ASS!


    VÆR ET MEDMENNESKE

    10.06.2017 - 13:13

    Jeg tenker at alle mennesker har behov for en ventil. Noen å snakke med. Kanskje spesielt i et samfunn der det nærmest ikke er rom for å ha dårlige sider. Der et utelukkende godt liv forventes fordi vi har tilgang på mat, penger, utdanning og opplevelser. Der vi aller helst skal unngå å gjøre et poeng ut av det andre vil kategorisere som bagateller. 

    Min erfaring tilsier at det er bagatellene, de små kommentarene og vanskelighetene som ender opp med å bli de store problemene. Derfor er det så viktig å være på vakt når de rundt deg uttrykker at de ikke har det så bra. Tør du å spørre en gang til når får følelsen av at ting ikke er så greit?

    Etter min mening er det bedre å spørre en gang for mye. VÆR ET MEDMENNESKE!

    Dette skrev jeg etter å ha lest pappa sin Facebook- status som jeg nå deler med dere:

    Å være forelder er av og til, eller ganske ofte, komplisert og krevende!
    Noen ganger kan en føle seg ganske hjelpeløs og utilstrekkelig. En vil så gjerne at det skal gå dem vel på alle fronter. Når noen av dem sliter føler en sterkt på egen utilstrekkelighet som foreldre, ja også skyldfølelse innimellom.

    Det er ingen hemmelighet at min datter Vilde lenge sleit med spiseforstyrrelser, og i den perioden var det i perioder tungt å være pappa. Hvordan hadde jeg som pappa feilet?

    Historien om Vilde har blitt til boka "13-21", og skildrer hvordan hun selv tenkte. Romanen skildrer en tenkemåte jeg ikke var klar over at en ungdom kunne ha. Sammensatt og vanskelig for en voksen mann å kunne skjønne. Alle foreldre med ungdom i huset burde lese boka for å lære, men det er ikke det denne statusen handler om.

    Nå går det veldig bra med Vilde, hun mestrer og liker livet sitt igjen. Hva skjedde? Hvorfor snudde hennes negative spiraler til å bli positive spiraler.
    Det er sikkert mange små ting som gjorde at det gikk riktig vei, men tre årsaker fremstår som viktige for meg.
    For det første hadde Vilde mennesker rundt seg som brydde seg og ville henne vel, spesielt oss i hennes nærmeste familie - vi ga aldri opp!
    For det andre fant Vilde sin vei ut av dette gjennom å skrive, og på den måten aktivt bearbeide sine følelser i forhold til egen kropp og eget jeg.
    Sist, men ikke minst, ble hun kjærest med Jan Axel. For en mann, han har betydd alt for Vilde!

    Jeg er så takknemlig for at det endte godt for Vilde. Det er nemlig ingen selvfølge at det ender godt!

    Daglig minnes jeg om dette. For noen dager siden møtte jeg en far som digget boka til Vilde og som fortalte en gripende historie om sin egen sønn som hadde slitt tungt. Det minnet meg om at det, i det fleste familier, finnes krevende historier som må gjennomleves.
    I min konsulentjobb møtte jeg for ikke så lenge siden en ung mann som hadde falt ut av den videregående skolen. Han orket ikke å stå i studieløpet fordi han synes forventningspresset fra alle kanter ble for stort. Han hadde ikke mottatt hverken veiledning eller hjelp fra noen rundt seg. Settingen jeg var i tillot ikke veiledning, men jeg har bestemt meg for å ringe å tilby dette som en frivillig hjelper!

    Det er det akkurat det som denne statusen egentlig handler om. Vær en hjelper for de rundt deg, enten de er i familie eller ikke. Det koster så lite, men kan utgjøre en så stor forskjell!


    Vis flere innlegg

    hits