Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Et kapittel fra mitt nye skriveprosjekt

    22.05.2017 - 14:30

    Mamma stod klar på perrongen og veivet med armene da jeg steg ut av togvognen. Hun tok tak i cardiganen sin, brettet den om seg og kom løpende mot meg.
    - Det er du! Cora! Vennen min!

    Hun kastet seg rundt halsen min før den velkjente duften av jasmin ga kroppen min signaler om at hun var i nærheten. 
    - Signhild, du trenger ikke rope.

    Mamma holdt så hardt rundt meg at jeg innså at hun aldri ville slippe meg med mindre jeg trakk meg unna. 
    - Jeg var så redd du ikke så meg i mengden. Det var så mange på toget. Fikk du sitte? Ble du stresset? Jeg leste her om dagen at mange unge får stressanfall når de kjører kollektivtransport fordi det er så trangt. Er det sånn for deg også?

    Jeg himlet med øynene. "Hvor har du lest det? Jeg fikk ikke stressanfall. Jeg var tidlig ute og fikk en bra plass."
    - Hvor var det jeg leste det igjen? sa mamma, dro litt på det.

    I mellomtiden fikk jeg tid til å legge merke til den grusomme t- skjorten hun hadde på sted. "What do you choose? Happiness, strength, beauty, wealth, freedom, peace." stod det på den. Hvor gammel var hun? 13 år? "Det var i det amerikanske yogatidsskriftet!? Mamma løftet pekefingeren i været og så entusiastisk på meg før vi gikk mot bilen. 
    - Cora. Koffor glatte du håret ditt? Du har jo så fine krølla. Mamma snakket alltid nordlending når hun følte for å rakke ned på meg. 
    - Det heter å rette, ikke glatte. Jeg gjør det for å unngå å se ut som en tovet ulldott på hodet.

    Den nye Mercedesen var allerede overfylt av meditasjons - CDer og tomme kaffekrus. Jeg fisket opp mobilen og så til min store fortvilelse at Julie hadde ringt meg åtte ganger og sendt meg seks meldinger. "Cora. Thomas ville ikke møte meg likevel. Det er så jævlig kjipt - jeg har allerede blitt glad i døtrene hans." Julie møtte Thomas på Tinder. Han hadde tre barn med forskjellige jenter i en alder av tjueseks. Hva var det hun hadde forventet? 

    - Pappa lager taco til oss. I tillegg har han kjøpt inn en dyr Amarone vin. Tror du vi skal kose oss eller? Mamma tok tak i låret mitt.
    - Det blir digg, svarte jeg og samlet CDene som lå strødd utover i bilen. Jeg la dem inn i sine respektive covere. Hva var det som gjorde at mamma aldri tok vare på tingene sine? 

    - Hallo, Tassen! Mamma skrek så fort hun kom inn i døren. En sterk eim av taco lå i rommet og alle duftlysene hennes var tent.
    - Her kommer tacokokken. Pappa kom ut i gangen med forkle og stekespade før han omfavnet meg. 
    - Hei papsen min, sa jeg og lente meg inntil han. "Jeg må bare spørre - hvem er det som bruker forkle i 2015?" Jeg lo før vi ble avbrutt av mamma som plutselig knuget seg inntil oss begge.
    - Endelig er trekløveret samlet igjen. Gud som jeg har ventet på dette øyeblikket. Du kan ikke ha vært her siden sommerferien du nå? 

    Mamma trakk seg unna og strøk meg på kinnet. 
    - Jeg var her i august, mamma. Nå er det oktober.
    - Det er bare uvant når den lille jenta mi er her så sjelden vet du, sa hun og smilte. 

    Jeg tok plass ved komfyren sammen med pappa.

    - Pappa, det er alt for mye vann i tacoen. Hvor mange ganger skal jeg si det til deg? 

    Han trakk på skuldrene.

    - Det er som mamma sier, det er så lenge siden du har vært her at jeg har glemt hvordan det skal gjøres. Dessuten gjør det ingenting at det får koke litt i fred - da setter smaken seg ordentlig. Han blunket til meg. 
    - Hvorfor har vi to stekepanner med tacokjøtt? Jeg nikket mot komfyren.
    - Å, det er mamma som har sluttet å spise kjøtt. Hun skal ha bønnetaco.

    Jeg lot være å svare og bøyde meg ned mot Blekksprut som kom malende mot meg. De som sa at katter var egoistiske hadde ikke møtt vår langhårede perser. 

    - Et til deg kjære, sa mamma før hun kysset pappa på kinnet og serverte han et glass med vin. "Og et til littj Pia." Hun strøk meg i håret da jeg reiste meg fra gulvet. 

    - Maten er ferdig, så det passer fint, sa pappa. "La oss spise vannete taco, dere."
    Mamma ble stående å lukte på rosebuketten som stod på kjøkkenbordet da pappa og jeg satte oss ned. 
    - Se, Cora. Pappa kjøpte blomster til meg. Han er en real hverdagsromantiker som vet at en kunstersjel trenger sin daglige dose med inspirasjon. Helt ut av det blå brøt hun ut i en voldsom latter. "Terje! Apropos roser! Cora, du skulle sett pappa når vi bodde sammen i Paris. Vi bodde i fjerde etasje og hver gang jeg gikk på cafe for å skrive skrek han etter meg fra vinduet med en rose i munnen." Hun lo intenst før hun fortsatte. "Sjekk den rypa der! Skrek han etter meg."
    - Get a room, sa jeg og forsynte meg av kjøttdeigen.
    - Du skulle hatt kjæreste selv, Cora. Da hadde du visst hvordan det var. Bor du fortsatt alene i den triste leiligheten? Jeg er overbevist om at det ikke er bra for deg. Mamma sukket og ristet på hodet. 
    - Jeg trives veldig fint alene. Du vet at jeg vil satse på skole og jobb og at jeg ikke har tid til kjæreste uansett. 

    -Det er viktig å løse litt på rutinene, Cora. Her om dagen var jeg på et kurs der vi ble oppfordret til å la hjernen vår leve mer i takt med dyrene. I stedet for å jobbe etter tidspress og almanakker oppfordret foredragsholderen oss til å handle på instinkt. Det hadde vært noe for deg. Måten du holder på minner meg om hvordan jeg selv slet meg ut den gangen jeg holdt på med sprangridning. Jeg fikk aldri fri. Menneskesinnet har behov for hvilepauser.
    - Signhild, det er kanskje fordi du lever i den illusjonen at du ikke klarer å fullføre noe av det du holder på med? svarte jeg. "Det er ikke alle som kan la dagene fly hen mens de venter på inspirasjonen. Man kan ikke sitte og vente på at ting skal skje."

    -Nå er det nok. Pappa var bestemt, men forholdt seg likevel rolig. "Vi snakker om noe annet. Mamma og jeg vurderer å bygge oss nytt hus. Når sant skal sies er det ikke mange årene til vi må ha alt på en flate."
    - Hva skjer med dere om dagen? Hvordan har dere råd til det? Vi har akkurat kjøpt ny bil og pusset opp kjøkkenet? Og mamma tjener jo ingenting?
    - Pappa har fått voldsomme bonuser, Cora. Han har solgt umenneskelig mange biler det siste året. Neste uke skal vi i møte med Nordbohus, så får vi se hva som skjer. 
    Mamma hevet vinglasset og utbrakte en skål.


    Takk!

    06.04.2017 - 16:13

    Etter en uke full av spenning, altfor mange kaffekopper og konstant følelse av å glde meg føler jeg endelig at jeg har fått landa. 

    Det har resultert i følgende konklusjon; det frister å gi ut flere bøker. 

    Selv om jeg delvis assosierer prosessen med utmattelse og fravær av sosialt liv gjør slike tilbakemeldinger at jeg blir så vanvittig motivert til å fortsette med å skrive:

    1. april lanserte Vilde selvbiografien 13-21. I boka forteller hun nakent om hvordan det var å være ung toppidrettsutøver med spiseforstyrrelse, med de destruktive tankesettene som regjerte, hvordan de kom til uttrykk i den enkelte situasjon og påvirket hennes prestasjoner og nærmeste relasjoner. Særlig relasjonen til foreldrene. Det berører å lese hennes beskrivelse av situasjoner jeg selv har erfart, dog i svakere grad. Og jeg tror det er mange med meg som i stor eller liten grad, i en eller annen rolle, har kjent/kjenner mekanismene på kroppen.

    Temaet er viktig, men aller mest tar jeg av meg hatten for fortellerevnen, språket, de konkrete beskrivelsene av situasjonene og driven i boka! Selv om målgruppa nok er litt yngre enn meg, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Denne boka nailet du Vilde!!! Jeg gleder meg til neste bok kommer. 

    Når det er sagt er det ikke tilbakemeldingene som først og fremst har vært avgjørende for at jeg ønsker å fortsette med å skrive. 

    For at boka skulle bli en realitet har det nemlig vært avgjørende med støtte og hjelp til tusen. 

    På lørdag ble jeg sittende å se utover i lokalet på Mølla mens jeg tenkte på hva alle hadde ordna for at kvelden skulle bli som den ble. For at boka skulle bli som den ble. Det gjorde at jeg ble rørt helt uti lilletåneglen. 

    Relasjonene vi bygger til andre mennesker er på så forskjellig grunnlag. Noen av menneskene som var der har jeg kontakt med på daglig basis, andre har jeg ikke vært i kontakt med på over tre år. Likevel var det så viktig at alle var der, på hver sin måte. 

    Jeg mener...

    - Louise som lurte på om hun skulle komme en halvtime før.

    - Anine og Andrea som hjalp meg hele dagen.

    - Anne Marthe fra Bianco som fiksa rød løper til meg fra CC.

    - Mamma og pappa som ordna lokale og i grunn alt mulig annet.

    - Maria og Sunniva som kom fra Trondheim.

    - Jentene mine fra videregående som alle stilte med hver sin rett.

    - Alle som kom! 

    Jeg er så sjukt takknemlig. 

    TAKK TAKK TAKK! 


     

    #blogg #bloggno #takknemlig #side2 #boklansering #13-21 #aleaforlag 


    Talen fra lanseringsfesten

    02.04.2017 - 12:58

    «Du prater som et maskingevær,» sa farfar ofte til meg da jeg var mindre.

    Han hadde rett. Jeg har i grunn alltid hatt et behov for å uttrykke og dele tanker og følelser - noe denne boka er et levende bevis på. Kanskje er det heller ikke så rart siden jeg kommer fra en familie hvor det kreves at man gjør en innsats for å bli hørt. Jeg tror guttene og venninnene som har vært innom familien har blitt mildere overraska over hvor høyrøsta diskusjonene oss i mellom har vært til tider. Og jeg elsker det.

    Over til boka. Da jeg begynte på videregående hadde jeg ikke noe språk på det jeg følte innevendig. Alt var et eneste kaos og jeg følte meg totalt tom. Og husk at dette faktisk skjedde før det fantes noe som het instagram.

    Mange liker å kalle oss for generasjon prestasjon, men jeg har ikke sansen for det begrepet. Jeg vil heller kalle det en slags skam over hvor priviligert jeg var. Jeg tenkte at jeg hadde alt - så hvorfor var jeg ikke fornøyd? 

    Selv om jeg kanskje snakket mindre enn før tok jeg mer plass i familien enn noen gang. Thea ble plutselig storesøster. Maria måtte være bekymret når hun reiste jorda rundt og Sunniva måtte høre på pappas bekymring da de snakket over telefon. For ikke å glemme mamma og pappa som var gjennom søvnløse netter og uenighet om hvordan jeg på best mulig måte skulle bli frisk. I en slik prosess er det gjerne den syke som får all oppmerksomheten og det er lett å glemme hvor mye de pårørende også må takle. Uansett hvor tøft det var for dere må dere vite hvor totalt avgjørende dere var for at jeg ble frisk!

    I stad sa jeg at jeg tenkte at jeg hadde alt. Da jeg skrev boka innså jeg imidlertid at jeg på ingen måte hadde det. Jeg hadde nemlig ikke det man først og fremst trenger: gode relasjoner. Misforstå meg rett; damene på elitelaget tok meg godt imot, men jeg følte meg ikke som en dame. Jeg savnet tilhørigheten til jenter 94. Ettersom jeg var mye på samlinget fikk jeg heller ikke den nye starten jeg hadde sett for meg at jeg skulle få på videregående. Kanskje var de jeg trengte der, men jeg tok i alle fall ikke i bruk relasjonene. Det var først da jeg gjorde det at selvfølelsen kom tilbake. Så takk til alle vennene mine og til verdens beste kjæreste Jan Axel.

    Til slutt vil jeg takke forlegger Lisette Askø som dessverre ikke kunne være her i dag. Det var helt avgjørende at hun hadde troen på meg for at denne boken skulle bli en realitet!

    #blogg #bloggno #lanseringsfest #lansering


    Vis flere innlegg

    hits