Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Gjesteblogg: Noen ganger skadet jeg meg uten å kunne huske at jeg hadde gjort det

    16.08.2017 - 13:09

    I februar tilbake hørte jeg podcasten Pia og psyken hvor Thea Røstbakken var gjest. Hun er 23 år, og har mange års erfaring fra psykiatrien. Hennes historie rørte meg, og derfor ba jeg henne skrive litt om hva hun har lært av å ha det vanskelig i ung alder, og hva det har gjort med henne som menneske. 

    Gjesteinnlegg: Fra overlevelse til oversikt

    I mange år var den rådende oppfatningen i det psykiatriske fagfeltet at barn i liten eller ingen grad kunne bli psykisk påvirket av traumatiske opplevelser. I dag vet vi at psykiske lidelser hos barn er viktig å forebygge og behandle, fordi vanskene kan ha store konsekvenser for barnets utvikling og fremtidige liv. Vi vet også at de fleste lidelsene som rammer voksne, har røtter i tilstander og erfaringer fra tidlig barndom. Forskningsfeltet på dette området er likevel ungt - på tross av at antall studier de siste årene har økt dramatisk.

    Overlevelsesmodus

    Ofte mistolkes barns symptomer på traumatisk stress som tegn på ADHD, ulike angstlidelser eller depresjon. Da jeg som 12-åring ble henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) nettopp på grunn av depresjon og selvskading, hadde jeg ingen forutsetninger for å kunne regulere egne følelser. Fra jeg begynte å skade meg som tiåring, hadde jeg fått utløp for den indre smerten jeg ikke klarte å kommunisere verbalt. Noen ganger skadet jeg meg uten å kunne huske at jeg hadde gjort det. Jeg trøstet meg med at jeg kunne slippe unna alt det vonde ved å dø. Paradoksalt nok fungerte selvskadingen som en livline, og uten at jeg selv var klar over det fungerte spiseproblemer og annen selvskading som overlevelsesstrategi. Hjernen som ikke forstod, jobbet intenst med å skape mening.

    På fagspråket kalles komplekse traumeerfaringer i tidlig barndom for utviklingstraumer. Begrepet viser til den sterke påvirkningen traumeopplevelser kan ha på utviklingen av barnets nervesystem. Svært forenklet forklart, kan barnets hjerne ved gjentatt traumatisk stress, tvinges til å organisere og utvikle seg med henblikk på overlevelse, slik at vanlige forbindelser mellom hjerneceller ikke oppstår. Dette gjelder spesielt i omsorgssituasjoner der barnets tillitsperson av ulike grunner ikke kan hjelpe barnet med regulering av følelser (som for eksempel trøst), for eksempel fordi omsorgsgiver og overgriper er samme person. Effekten for barnet blir såkalt dobbelt negativ; barnet reagerer med sterke følelsesutbrudd fordi det føler seg truet, men har ikke lært seg evnen til å regulere følelsene - og følelsene oppleves overveldende.

    Det traumatiserte barnet vil ofte oppleves som emosjonelt ustabilt, fordi det å mestre følelser blir vanskelig. Jeg ble nok oppfattet slik på institusjonene dit jeg kom som barn. Mine nye omsorgspersoner - personalet på psykiatrisk avdeling, syntes å ha et stort fokus på symptomer som selvskading, hallusinasjoner og spiseproblematikk. De gjorde ulike tiltak i tråd med en adferdsterapeutisk tilnærming, som for eksempel ikke å gi trøst eller støtte da jeg gråt etter selvskadingsepisoder. De tenkte muligens at å gi oppmerksomhet ville være det samme som å oppmuntre atferden. Personalet sjekket sårene, sukket oppgitt, gav meg beskjed om at vi skulle på legevakten, at jeg måtte tørke opp blodet selv. På legevakten ble jeg ofte ikke snakket til. Jeg kunne få beskjed om at jeg «latet som». Det er fremdeles vanskelig for meg å forstå at de ikke så hvor redd jeg var, å forstå hvorfor de ikke spurte. På nytt møtte jeg nye voksenpersoner som neglisjerte meg når jeg trengte dem mest.

    Oversikt og kunnskap

    Som pragmatiker forholder jeg meg til min fortid, uten å fortape meg i illusjonen om at det burde vært annerledes. Sensitiviteten ovenfor andre mennesker, i tillegg til kunnskapen om hvordan jeg reagerer i samspill med andre, gjør at jeg lettere kan tilpasse meg ? eller unngå, sosiale settinger som ikke ellers ville falt naturlig. Mine automatiske trusselvurderinger av omgivelsene rundt meg, forsøker jeg å endre til nysgjerrig observasjon. Erfaringene gjør at jeg på gåtur langs Akerselven kan legge merke til små detaljer i ansiktsuttrykk og samtaler hos forbipasserende, samtidig som jeg får oversikt over gangveien og bybildet.

    Den viktigste strategien jeg har brukt for å kunne utvikle meg, har vært å jobbe med medfølelse ovenfor meg selv ? å ha selvmedfølelse. Psykologen som introduserte begrepet for meg for syv år siden ble avfeid, i mitt hode var jeg årsak og direkte ansvarlig ovenfor egen sykdom og andres lidelse. Kunnskap appellerer imidlertid til den rasjonelle delen av meg, og interesse for andres fysiske og psykiske helse har gjort at jeg oppsøker litteratur og miljøer som forsøker å forstå og forklare. Integrering av den rasjonelle delen og mitt emosjonelle liv synes vanskelig, men det er tilfredsstillende i retrospektiv å se en klar utvikling.

    Kunnskap om hjernens utvikling står helt sentralt i å forstå barn og unge med psykologiske vansker. Forsøket på å erverve mer av denne kunnskapen har hjulpet meg mye for bedre å kunne forstå hvorfor jeg ble så syk som jeg ble. Det kan synes som en trend i tiden at unge menneskers jeg-person er unntatt universelle behov som hvile, emosjonell støtte, stabilitet og kjærlighet. Mitt mål er å komme til det stadiet der jeg har like mye empati ovenfor meg selv som jeg har for andre. Målet er stort og hårete, men jeg er overbevist om at det er mulig ? ikke bare for meg, men for alle.

    Biografi: Thea Røstbakken er 23 år, og har mange års erfaring fra psykiatrien. I tillegg til å skrive og holde foredrag, studerer hun medisin ved Universitetet i Oslo, og er sentralstyremedlem i Mental Helse Ungdom. I februar gjestet hun podcasten Pia og psyken med sin historie

    Referanser:

    Blindheim, A. (2012). Ettervirkninger av traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst. I barne- likestilllings- og inkluderingsdepartementet: NOU 2012-5.

    Grøholt, B., Sommerschild, H., Garløv, I. (2008). Lærebok i barnepsykiatri. Oslo:                                               Universitetsforlaget, 2008.

    Jensen, T. K. (2011). Posttraumatisk stress hos barn og unge ? forståelse og prinsipper for behandling. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 48, nummer 1, 2011, side 57-63

    Nordanger, D. Ø., Braarud, H. C. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som        modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 51, nummer 7, 2014, side 530-536

    Ormhaug, S. M., Jensen, T. K., Hukkelberg, S. S., Holt, T., Egeland, K. (2012). Traumer hos barn -  blir de gjemt eller glemt? Kartlegging av traumatiske erfaringer hos barn og unge henvist til BUP. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 49, nummer 3, 2012, side 234-240


    Lesetips fra Johanne Magnus

    17.04.2017 - 12:55

    Å lese en god bok er som å ha en trøstende hånd på skulderen

    Jeg leser for å kjenne meg igjen, for å forstå og ofte lærer jeg noe nytt i samme slengen. Men mest av alt, leser jeg for opplevelsens skyld. Og kanskje blir du, som meg, inspirert til å skrive selv. Ingenting er som å gå til sengs med en kortroman fri for kjærlighetens besværligheter.  Jeg håper noen av bøkene under faller i smak.



     

    Anbefalinger (i tilfeldig rekkefølge)

    Oppløsningstendenser av Nina Lykke (roman)

    Liv befinner seg på nullpunktet. Liv har mistet Frogner-leiligheten. Nå bor hun i en liten kjeller på Sagene i Oslo. Fra sin luksuriøse tilværelse med kredittkort og restaurant-besøk, lever hun nå på 100 kroner dagen. Liv er ensom etter samlivsbrudd. I tillegg henger jobben i en tynn tråd. Hun går til psykolog for å få hjelp til å få orden på kaoset. Når hun treffer bekjente på gaten sliter hun med å konversere. Men Liv er tøff og finner alltid en utvei tross all motstand.

     

    Fugletribunalet av Agnes Ravatn (roman)

    NRK-programlederen Allis forlater jobb, rampelys, mann og byen etter å ha vært innblandet i en sexskandale. Med skam i bagasjen søker hun rolige forhold og tar arbeid som hushjelp og gartner for den gamle og trengende (tror hun) Sigurd Bagge på landet. Men ting blir slett ikke slik Allis hadde tenkt seg. Romanen stiller spørsmål ved hva det vil si å være et helt menneske. Om det å forlate prestisje i storbyen og om det er mulig å starte på nytt og om det er mulig å leve et helt ukomplisert liv.

     

    Ned til hundene av Helle Helle (roman)

    En kvinne har forlatt sin mann og sitter på et busstopp i ingenmannsland og leter etter «et godt sted å gråte». Den danske forfatteren skriver kort og godt om ulykkelige kvinneskikkelser som lever stusselige liv i dunkle provinsbyer. Men Helle Helle klarer å vri den grå hverdagen til dramatikk.

     

    Utvidelse av kampsonen av Michel Houellebecq (roman)

    Denne romanen er rå og brutal, men også ful av (svart) humor og varme. Briljant bok om en ensom dataingeniør (Tisserand) med et grått og kjedelig liv. Han mislykkes stadig når han nærmer seg kvinner og synes det meste er meningsløst. Denne kultromanen føyk rett inn på min topp tre liste.

     

    Gå eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal (roman)

    Denne boken handler selvsagt mye om det å gå, men like fullt hva det fører til: villgåelse, nye møter, nye oppdagelser, bekjentskaper, indre reiser. Her får du filosofiske tanker, selvutleverende notater og metalitterære kapitler. Espedals gjennombruddsroman.

     

    Om våren av Karl Ove Knausgård (roman)

    Ikke lest Min kamp-bøkene? Orker du heller ikke tanken på seks mursteinsromaner? Da foreslår jeg at du begynner ditt Knausgårds-bekjentskap med denne perlen av en roman på sympatiske 188 sider. Boken handler om en far og hans tre måneder gamle barn. Handlingen går over ett døgn, og vi følger dem gjennom alt de to gjør og tenker. Det er en rørende roman med like mye innslag av mørke som lys. En av de vakreste bøkene jeg har lest.

     

    Leve posthornet av Vigdis Hjort (roman)

    Hovedpersonen Ellinor, er en ensom og selvopptatt kvinne i 30-årene på randen av et sammenbrudd. At det nokså kjedelige temaet: EUs tredje postdirektiv, spiller en sentral rolle i boken kommer likevel i skyggen for hovedpersonens følelsesliv. Det er henne vi kommer under huden på. Det er hennes drømmer og frykt for tilværelsen vi pirres av.

     

    Bare livet av Alice Munroe (novellesamling)

    Her får du det beste av novellemesteren Munroe. Kvinner står i sentrum i disse historiene som sylskarpt viser hvor enestående ordinært livet kan være.

     

    Glassklokken av Sylvia Plath (roman)

    En ung kvinne kjemper med psykiske lidelser på den enes siden og trangen og tildragelsen etter suksess i den andre. Vi følger henne på veien som ender opp i et sammenbrudd hvor tanken om selvmord, truer. En klassiker.

     

    Og noen til helt på tampen ?

     

    Anatomi. Monotoni av Edy Poppy (roman)

    Amerika av Gro Dahle (novellesamling)

    Bare ukedager av Cecilie Aurstad (dagboksroman)

    Med bind foran øynene av Siri Hustvedt (roman)

    Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami (personlig essay)

     

    Husk at du finner bøkene helt gratus på ditt nærmeste bibliotek. God lesning!


     

    Hilsen Johanne @skraatak (Instagram og Twitter)

     


    Gjesteinnlegg: Heidi Raae

    23.03.2017 - 10:37

    For to uker siden leste jeg ut denne boka av forlagskollega Heidi Raae:



    Historien om den herlige og til tider latterlige Nina fenget meg så at jeg ba Heidi om å lage et gjesteinnlegg om skriveprosessen her på bloggen. 

    7. september 2015 skulle endre mitt liv drastisk. På morgenen meldte jeg meg et skjønnlitterært kurs hos Forfatterskolen. Uten at jeg egentlig visste hva jeg gikk til. I løpet av dagen leste jeg hva vi skulle gjennom, og holdt på å trekke meg, for hvordan skulle jeg som mamma og med fulltidsjobb ha tid til å skrive 20 sider.

    Det viste seg at jeg skulle få masse tid til å skrive, for senere den dagen ble jeg permittert fra jobben. Gikk ned i kjelleren og tok det veldig tungt. Det var da jeg begynte å skrive. Jeg skrev fra morgen til kveld, dag etter dag. Ett ord ble til to ord, og en side ble til tjue sider.  Det var ikke engang planlagt å skrive en hel bok, kun 20 sider, men så bare fortsatte jeg, akkurat som Tom Hanks i filmen Forrest Gump, hvor han løp Amerika på tvers uten at han visste at han kunne løpe.

    Jeg hadde en visjon. Jeg ville skrive en bok som fenger. En lettlest bok som fenger sånne kvinner som meg selv. Jeg er sånn som plukker med meg en bok en sjelden gang, og blir helt oppslukt hvis jeg finner den riktige boken. Den vanlige kvinnen i gata, som kanskje kjenner seg igjen. Bortsett fra det så hadde jeg ingen klar visjon om handlingen av boka. Den dukket opp i hodet mitt. Jeg skriver både intuitivt og kronologisk. Historien ble til mens jeg gikk.

    Etter 3 måneder var boka ferdig. I mine øyne. Da var jeg klar til å få manusutvikling av Forfatterskolen. Tilbakemeldingen fra dem var positive, og et lite utdrag fra konklusjonen:

    Konklusjon: Du har skrevet en hjertevarm og veldig ærlig historie om det å ikke få til alt her i livet. Du har jammen meg skrevet en norsk versjon av Bridget Jones - bravo! Jeg syns også at du har skapt troverdige, fine karakterer med store motsetninger som engasjerer, og plottet er forfriskende «vanlig». Dette manuset potensial blant alle frustrerte damer mellom 18 og 50, og det er mange!

    Jeg brukte tiden i etterkant på å redigere og endre på tingene som ble påpekt i manusutviklingen. Naiv som jeg var trodde jeg at jeg skulle bli antatt. Sendte inn til de store forlagene. Ble selvfølgelig refusert. Gikk videre på listen, hvor jeg fikk en redaktøruttalelse.

    Konklusjonen var:

    «At vi ikke ønsker å ta inn denne fortellinga nå, og jobbe frem mot en utgivelse, betyr ikke at vi ikke liker teksten din, snarere tvert i mot. Du har en god penn. Så fortsett med skrivinga og send oss gjerne mer materiell etter hvert»

    Det gjorde jeg, og trodde virkelig at jeg skulle bli antatt. Men nei, og i tillegg får jeg samtidig en konsulentuttalelse fra et annet forlag hvor de omtrent slakter manuset. Jeg er ikke klar til å dele noe fra den ennå, kanskje en dag når jeg blir rik og berømt, haha. Det knakk meg nesten sammen, og hadde lyst til å rive den i fillebiter og kaste pc-en i veggen. Ville gi opp. Fikk masse trøst. Forlag gir ut konsulentuttalelser til under 10% av alle innsendte manus, og jeg fikk en 2 siders lang rapport, så noe må de ha sett i manuset mitt. For ellers hadde de ikke giddet. Så jeg reiste meg opp igjen, leste det på nytt, og hovedsakelig ville de at jeg skulle endre historien. Noe jeg ikke hadde lyst til. Jeg er ydmyk og var villig til å endre mye, men ikke hele historien så den ikke blir meg lenger. Jeg gikk i tenkeboksen for hva jeg skulle gjøre videre. Fikk enda en konsulentuttalelse, og den var god. Sendte ikke inn på nytt mer. Redigerte manus, og bestemte meg for å slå til hos Alea forlag. De likte manuset mitt, og bestemte seg for å gi meg en sjanse. Jeg angrer ikke et øyeblikk. De er fantastiske, og de har vært med meg hele veien, og har gjort dette til en personlig reise for meg. Har lært utrolig mye og dette har gitt meg så mange erfaringer å ta med seg videre. Følelsen av å holde sin egen bok, sitt eget verk, sin egen historie i sine hender var magisk, men samtidig som en «utavdegselvopplevelse», for jeg trodde virkelig ikke at det var mulig! Jeg er beviset på at hard jobbing, vilje og mot, tar deg veier du ikke trodde var mulig.

    Selv om jeg bare er en liten fisk i et stort hav, så er dette starten!



    Mitt tips: bestill boka! 

    Følg Heidi på Facebook her. 


    Vis flere innlegg

    hits