Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Okei da, jeg er litt bitter

    14.12.2016 - 16:17

    Med tanke på at jeg er tidligere håndballspiller kommer det kanskje ikke som en overraskelse at jeg ikke får julestemning før jeg ser håndballjentene banke motstanderne sine ned i støvlene. Jeg tror i det hele tatt den entusiasmen og innsatsviljen damene viser langt på vei evner å vekke til live kalde og nordiske vinterkropper i desembermåneden. 

    Men i år skal jeg innrømme at hele mitt følelsesregister er i sving idet jeg skrur på skjermen. Fordi fire av jentene jeg spilte på juniorlandslaget med er i troppen. Fordi min store drøm var at jeg en dag skulle komme på a - landslaget. 

    Jeg beundrer de menneskene her i verden som med hånda på hjertet kan si at de ikke angrer på valg de har tatt tidligere i livet. For min del har det å se mine jevnaldrendes inntreden på a - landslaget fungert som en slags wake-up-call. 

    Jeg har tenkt tanker som:

    - Tenk om jeg ikke hadde fått spiseforstyrrelser?

    - Tenk om jeg hadde vært mer tålmodig når jeg var skada i ryggen? 

    - Tenk om jeg hadde gitt litt mer faen?

    - Tenk om jeg hadde trodd litt mer på meg selv? 

    (Ja, jeg er litt bitter) 

    Likevel er jeg fullstendig klar over at jeg ikke får gjort noe med fortiden og prøver raskt å overbevise meg selv om at det å "gi opp" har gitt meg mer frihet. En annen begrunnelse(forsvarsmekanisme?) jeg bruker er at jeg ikke er sterk nok i huet til å være toppidrettsutøver. Dessuten kan jeg argumentere for at jeg mest sannsynlig ikke hadde begynt å skrive dersom jeg hadde satset for fullt på håndball. Og det er ikke sikkert jeg hadde møtt Jan Axel heller. 

    Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne teksten, men kanskje er budskapet at det er lov til å angre på valg man har tatt og samtidig være fornøyd med sin nåværende situasjon? 

    Også kanskje det viktigste; jeg klarte å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Og det er jeg ganske stolt av, egentlig! 

    PS! All ære til de fantastiske jentene som representerer det som en gang var LK94 <3 Dere rocker og jeg gleder meg til å følge dere i årene som kommer! 



     

    - Vilde

     


    Endelig seriestart!

    11.09.2016 - 14:05

    Jeg dro på meg knebeskytteren på det venstre kneet. Knøt skolissene så hardt jeg kunne før jeg tok en rask titt i speilet for å forsikre meg om at håret ikke stakk ut fra den lille hestehalen min.

    Det var klart for årets første hjemmekamp. Spillerne til Sola, som var dagens motstanderlag, satt lett henslengt på hver sin stol på den andre siden av banen da jeg kom opp i hallen. Musikken dundret over høyttaleranlegget. Jeg tok en titt på spillerne mens jeg gikk over banen med bagen slengt over skulderen. Vi skulle ta dem. Sola var et lag vi måtte slå.

    Det bruste i magen - det var en time til kamp. Mitt mentale mantra gikk gjentakende gjennom hodet mitt der jeg satt og nappet ballen min for klister i forkant av kamp. Klar, på og tålmodig. Klar, på og tålmodig. 

    Følelsene i forkant av kampen var todelt. Jeg var nervøs fordi vi uken før hadde tapt borte mot Vipers i Kristiansand. Det hadde florert av feilpasninger, bomskudd og tekniske feil. 

    Gleden over at vi skulle spille på hjemmebane var sterkere. Det var viktigere enn noen gang at vi viste publikum hva vi kunne. De trofaste tilskuerne skulle få se hva vi hadde fått til på trening i løpet av sommeren. Hvordan små, men likevel viktige detaljer som avstand til forsvarspilleren eller høyere arm i skuddavleveringen tok oss til nye høyder. Etter denne sesongen skulle håndballen for første gang siden Gro Hammerseng forlot klubben bli et varemerke for byen. Vi skulle skape engasjement. Hver hjemmekamp skulle bli ukas høydepunkt for pensjonistene. De små barna skulle få med seg foreldrene sine på kamp onsdag ettermiddag selv om de var aldri så slitne etter en lang arbeidsdag. Alle fordi de satt igjen med noe når de gikk ut igjen av hallen.

    Allerede da jeg begynte å småløpe kjente jeg hvor lett kroppen var ? overfylt av energi og overskudd. Jeg tenkte på arbeidsoppgavene mine mens jeg svingte på den høyre armen. Jeg skulle gi alt i hver eneste duell. Som playmaker i midten var planen å utstråle trygghet, jeg ville gå foran som en leder. Jeg skulle vente på de gode sjansene og ta dem. 

    Omtrent sånn føles det når man spiller håndball, det er september og seriestart. Det melder seg alltid et slags håp om at den kommende sesongen skal bli bedre enn den forrige. Var den forrige sesongen god, skal den toppes, og dersom forrige sesong var mindre god har man muligheten til å starte med blanke ark. Vektene er løftet og intervallene er løpt - det eneste som gjenstår er å få det til utpå banen. Sammen! 

    Til tross for at jeg ikke skal utpå banen i dag kjenner jeg fortsatt på den barnslige gleden over seriestart i Grundigligaen. I dag blir det håndballfest i Oppsal Arena. På den andre siden står storfavorittene Larvik. 

    Jeg gleder meg som en gordon setter som skal ut på tur. 



     

     

    #bloggno #sport #håndball 

     

     


    Vis flere innlegg

    hits