Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Resignasjonens kunst

    31.01.2016 - 14:53

     


    Vakre farmor! 

    I vårt møte med andre mennesker har vi et ansvar for hvordan vi velger å møte dem, også i forhold til den nærmeste familien.

    "Hei farmor!" Jeg forsøker å være entusiastisk samtidig som jeg prøver å tolke hvorvidt det livløse blikket hennes kan kjenne meg igjen. Frykten for at hun ikke lengre skal huske hvem jeg er blir bare sterkere og sterkere for hver gang jeg kommer på besøk til henne på sykehjemmet.

    "Er det deg?" svarer hun da jeg kommer nærmere og hun omsider klarer å feste blikket på ansiktet mitt fra bordet hvor hun sitter. Selv om utsagnet isolert sett skulle tilsi at hun vet hvem jeg er, blir jeg likevel usikker på grunn av hvordan de mildt utmattede, men likevel vakre blå øynene hennes ser på meg.

    Selv om jeg hater å innrømme det, er det snart på tide å innse at hun sakte men sikkert er i ferd med å bli en av dem som sitter der i det sykehusgule rommet og mangler det som er helt grunnleggende for ethvert menneske - verdighet. Mangelen på kontroll over egne emosjoner og evnen til å ta egne valg er som forduftet hos menneskene som store deler av dagen sitter og stirrer tomt inn i veggen på fellesrommet. Det lukter av masseproduserte medisterkaker og desinfeksjonsmiddel. Sammen med de andre sitter hun der i den lilla joggedressen hun mest sannsynlig har fått hjelp til å ta på seg. Egentlig sitter hun der og venter på at kroppen hennes skal få gjenforenes med sitt egentlige jeg.

    Det tok ikke lang tid før diagnosen var stilt. Farmor klarte ikke klokketesten. Eller idiotesten som de kalte den. Hun klarte ikke ta vare på seg selv lengre, som legen så fint sa det. Nå er hun plassert her. I fremmede omgivelser. På sykehjemmet. På 2C.

    I starten pratet vi om fortiden. Om barndommen i Stjørna i Fosen. Mitt bilde av henne som verdens sterkeste kvinne ble bare sterkere og sterkere da hun fortalte om den endeløse sorgen etter broren Peder som hadde blitt skutt av tyskerne den første dagen under krigen. Eller da hun fortalte om hvordan hun som liten jente hadde overhørt sine egne foreldre snakke om å adoptere henne bort. Den tøffe oppveksten til tross - jeg har ikke hørt henne klage en eneste gang. Hennes evne til å komme seg videre i livet har alltid fascinert meg. 

    Nå er vi imidlertid kommet til et punkt der jeg facinerer henne med de gode historiene hun en gang fortalte meg om sitt eget liv. Når jeg gjenforteller hendelsene som fikk meg til å sette mitt eget liv i perspektiv blir hun helt forundret. "Er det sant?"kan hun si.

    "Kommer du med bil? Har du bil?" sier farmor plutselig idet en av sykepleierne kommer og serverer henne dagens middag bestående av medisterkaker, poteter, ertestuing og brun saus. Jeg kjenner hvordan sinnet og fortvilelsen blander seg. Legger seg som en stor klump i magen min. Hun spør om bilen hver eneste gang jeg er på besøk, En del av meg har lyst til å fortelle henne akkurat det. Likevel vet jeg bedre. Jeg nikker og smiler. "Ja, jeg kjører bilen min. Den som jeg har hentet deg i før vet du?" Jeg forsøker å få henne til å huske. Forsøker å nøste opp i noen vage minner. Hun ignorerer spørsmålet mitt. "Jeg har også bil. Jeg er en helt fantastisk sjåfør," sier hun. Beviser nok en gang hvordan den manglende dømmekraften herjer som en orkan i hodet hennes. Et eller annet sted må hun vel vite at hun solgte sin siste bil for over ti år siden?

    "Men jeg kan nok ikke kjøre i dag," fortsetter hun. "Heldigvis har jeg fortsatt muligheten, siden jeg er så klar i toppen." Jeg nikker og smiler for tredje gang. Blir sittende å lure på om hun sier det for å sjekke reaksjonen min. Som om at måten jeg reagerer på skal fungere som en slags bekreftelse på at det motsatte er tilfellet. Kanskje er det slik at hun noen ganger skjønner at hun ikke er seg selv? At det er en annen kvinne jeg ukentlig besøker?

    Det ultimate beviset på at det er tilfellet er hennes manglende respons når jeg tar hånden hennes de gangene hun er for sliten til å snakke. Hånden ligger livløst i min. Det er ikke henne. Farmor var definisjonen på nestekjærlighet og omsorg. Håndtrykket hennes var fast og trygt. Farmor leste bibelen. Klemte alle hun møtte. Sa tydelig ifra hver gang noen ble dårlig behandlet. Min farmor visste klart og tydelig hvem barnebarna sine var. Hun brydde seg om meg og alle andre hun var glad i. Gjennom mitt 21 år lange liv har jeg fortsatt til gode å høre noen si et vondt ord om henne. Uansett hvordan det står til med henne, må du ikke glemme det, sier jeg til meg selv der jeg sitter. Jeg kan ikke miste det bildet av henne.

    "Hvis noen hadde kastet meg på Mjøsa i dag hadde jeg ikke forsøkt å svømme." Uforutsigbarhet og raske endringer i sinnsleie er helt normalt, sier jeg til meg selv. Kjenner de mange følelsene strømme på nok en gang. Frustrasjon. Sorg. Følelsen av ikke å strekke til. Sinne. Kjærlighet. Hele følelsesregisteret på en gang. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

    Hun stirrer meg hardt inn i øynene. Jeg er nødt til å gi henne et svar. "Ikke si sånn da, farmor." Jeg skjærer opp den nå halvvarme middagen som står på bordet foran henne. "Prøv å spise litt," sier jeg. Putter gaffelen med en kjøttkakebit på inn i munnen hennes.

    Mitt forsøk på å få henne over på andre tanker fungerer ikke. Hun vil ikke ha. Det bleke ansiktet viser tydelig hvor uinteressert hun er. "Dette er ikke meg," sier hun og ser meg rett inn i øynene enda en gang. "Dette er ikke noe liv. Jeg vil ikke være her." Hun retter blikket ned i fanget sitt. Nei farmor, tenker jeg for meg selv. Du har helt rett, dette er ikke deg. Noe i deg har kortsluttet.

     

    Alderdommen er på sin måte et nytt stadium i livet. Rollene er byttet. Damen som en gang hjalp meg å orientere meg her i livet trenger andres hjelp til å holde tritt med omgivelsene. Å besøke farmor er ikke det samme lengre. Hun er ikke den samme lengre. De kaller det resignasjonens kunst. Jeg vil ikke miste henne - hun vil ikke miste seg selv. Likevel må vi begge akseptere at det er sånn det er. Avfinne oss med situasjonen, men også leve for å oppleve de gode, klare øyeblikkene hennes. Sammen.

     

    #familie #alderdom #besteforeldre #farmor #demens 


    Etniske merkelapper

    27.01.2016 - 17:27

    Sosialantropologen Fredrik Barth sa at "etnisitet eksisterer når reelle og forestilte egenskaper i en gruppe blir tilskrevet mening og gitt oppmerksomhet." 5. januar skrev skribent Elin Ørjasæter i Aftenposten at hun følte seg som en idiot etter hun hadde lest Hege Storhaugs bok; Islam, den 11. Landeplage. Artikkelen føyer seg inn i rekken av kronikker som gir et bilde av Islam som "den store stygge ulven." Når skal vi slutte og oppmagasinere all mulig kunnskap som er å oppdrive for å få det til å se ut som at det er "the west against the rest?"

    Som en ivrig samfunnsfagstudent var min første innskytelse at jeg skulle lese boka slik Ørjasæter på en måte anbefalte i sin artikkel Sammen med Hege Storhaug kan hun utvilsomt mye om islam, ekstremisme og innvandringsutfordringer. På den annen side slo det meg? hvorfor unngår en så dyktig retoriker å påpeke at slik religiøs ekstremisme kun er en av et utall retninger innenfor islam? 

    Siden boken med en relativt unyansert tittel heter "Islam - den 11. Landeplage" og siden Ørjasæter i sin artikkel kun skiller mellom Mekka og Medina muslimer ser jeg det som min plikt å gi et par enkle faktaopplysninger som nyanserer debatten.

    • Det er forskjell på religiøs fanatisme og religiøs annerledeshet. Når vi hører om islam i media får man et inntrykk av at det er en religion som stiller umenneskelig høye krav til autenstitet og ekthet, noe som for øvrig finnes innad i alle livssyn. Sannheten er at mange muslimer går i moskeen på bakgrunn av et tilhørighetsmotiv. For mange er religion viktig for trygghet, mening og forankring i et nytt land.
    • I 2006 gjorde SSB en undersøkelse der innvandrere fra ulike opprinnelsesland ble bedt om å rangere sitt religiøse ståsted på en skala fra en til ti. Høyest var innvandrerne fra Somalia og Pakistan med en score på 9,8 og 9,0 poeng. Bosniere og Iranere nådde 5 på skalaen. I alle disse landene er majoritetsreligionen islam. Dette viser at faktorer som for eksempel kultur og nasjonal tilhørighet også spiller en vesentlig forskjell for hvordan man tolker sin religion.

     Ingen av de to punktene overfor er revolusjonerende og jeg skriver ikke denne artikkelen for å lekse opp Storhaug og Ørjasæter om at det finnes forskjeller innad i Islam. Det vet de! Hege Storhaug innrømmet for eksempel i et intervju med Aftenposten 3.desember at det er store forskjeller blant de mange retningene innenfor islam og at hun til tider er frustrert over at disse nyansene ikke kommer frem i debatten. Likevel velger hun å bruke tittelen "Islam- den 11. Landeplage" fordi hun vet at den selger. Av den grunn ser jeg det som min plikt å fortelle om forskjellene i en stadig mer medialisert og polarisert debatt som fremfor alt skaper fremmedfrykt.

     Jeg mener at Ørjasæter og Storhaug med sin retorikk bidrar til å skape et bilde av en "ikke- godkjent religion" som tjener til å lage et sterkt skille mellom oss og dem. De tilskriver muslimer en identitet som skulle tilsi at de alle har samme, eller i følge Ørjasæter, to opphav. Kanskje er det derfor si;D redaksjonen i Aftenposten får inn kronikker fra fortvilte muslimske jenter som føler skyld etter terrorangrepet i Pais eller som er livredd for hvordan Ola Nordmann oppfatter henne når hun går med hijab på T-banen?

     Jeg er så, unnskyld uttrykket, drit lei av fremmedhatet og fokuset på det vanskelige. I en globalisert verden med så mange ulike tankesett, kulturer og religioner mener jeg at det er mer konstruktivt å avstå fra at det skal finnes en universalistisk tankegang som passer for alle. Fremfor å oppsøke forskjeller og dyrke dem, bør vi heller akseptere at de er der og søke mot de arenaene der det finnes felles forståelse!

    Jeg mener ikke at vi skal late som at ekstremismeproblematikken er fraværende. Jeg mener at vi skal se bort fra å se islam som en religion som fremmer religiøs fanatisme. Jeg vil mye heller lese artiklene som formidler at majoriteten av norske muslimer finner seg til rette i landet. Inntil videre gidder jeg ikke lese artiklene som oppsøker fremmedhatet, selv om det kanskje innebærer at tittelen på artikkelen er mindre sensasjonell.

     

     

     #innvandring #ekstremisme #islam #religion #kultur #etnisitet 

     


    Livet med "resting bitch face"

    17.01.2016 - 14:59

    Da jeg var liten drømte jeg om å være omsorgsjenta. Hun som helt naturlig tok hånden til den pene lærervikaren. Som uten problemer dannet ugjennomtrengelige bånd til venninnene sine i ungdomstiden. Som kunne kose med armen til bestevenninna som fikk kjærlighetssorg da hun var femten. Med andre ord – være hun som ga ubetinget. Som fylte et rom med energi og kjærlighet når hun kom inn i det.

    Som syttenåring øvde jeg på å bli en bedre klemmer fordi jeg så det som min plikt. Jeg, som alle andre hadde hørt det: nærhet og dermed gode klemmer er en forutsetning for å være en god venninne. Av den grunn visualiserte jeg hvordan jeg skulle overøse personen jeg møtte med kjærlighet. Med tidenes bamseklem. Frem til da hadde klemmene mine endt med at kinnet mitt dunket mot den andres når ansiktene våre møttes, at jeg glemte å ta rundt den jeg klemte eller at klemmen i seg selv ble for kort og følelsesløs.

    Evnen til å sette meg inn i andres situasjon har vært en annen utfordring i min relasjon til andre mennesker. Jeg er sjelden hun som gråter med deg. I begravelser, omringet av mennesker med tårevåte øyne er min øyekrok tørr. Der kan jeg sitte med tidenes ”resting- bitch- face” og føle meg som en kynisk, følelsesløs drittunge. Min mascara burde også renne nedover kinnene mine, tenker jeg.

    Jeg har lurt på om dette behovet for avstand stammer fra barndommen. Tenkt på om jeg har opplevd noe som har gjort meg redd for å bli avvist. Mange mennesker vil tross alt si at man er skada dersom man ikke mestrer å være nær eller å vise følelser i all offentlighet. På den annen side vet jeg at mamma og pappa overøste meg med kjærlighet. Med tre søstre har jeg alltid vært i kontakt med andre mennesker. Til gjengjeld husker jeg at jeg i en alder av 9 år misunte bestevenninna mi som sov sammen med de 22 bamsene sine. Hvorfor fikk jeg kun sove dersom det var meg, puta og dyna i senga?

    Jeg vet at jeg bryr meg. Kanskje bare på en annen måte. Etter begravelser tenker jeg ikke på annet enn de pårørende. Når venninnene mine har det vanskelig kan jeg ligge i senga om kveldene uten evne til å sove. Tenke løsninger på hvordan jeg på best mulig måte kan hjelpe dem ut av det.

    Jeg verdsetter vennskapene jeg har til andre mennesker inderlig høyt. I tankene. Når jeg tenker på dem - på minnene vi har, kan jeg ofte kjenne stikk av glede. En stolthet som ofte munner ut i at jeg sender dem fine meldinger hvor jeg komplementerer deres gode egenskaper før jeg poengterer hva som er unikt med akkurat dem.

    ”Saman er man mindre aleine” er det noe som heter. For mitt vedkommende er det annerledes. Mine følelser for vennene mine er sterkest når jeg er alene. Når jeg tenker på dem. I hodet er vår relasjon mer romantisk enn hvordan jeg lever ut vårt forhold rent fysisk. Kanskje er det nærheten i tankene som gjør at jeg må ha en viss avstand i mitt møte med andre mennesker. Nå vet jeg imidlertid at det ikke gjør meg til en dårlig venn. Og mest sannsynlig er det flere av oss.


    Vis flere innlegg

    hits