Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Resignasjonens kunst

    31.01.2016 - 14:53


    Vakre farmor!

    I vrt mte med andre mennesker har vi et ansvar for hvordan vi velger mte dem, ogs i forhold til den nrmeste familien.

    "Hei farmor!" Jeg forsker vre entusiastisk samtidig som jeg prver tolke hvorvidt det livlse blikket hennes kan kjenne meg igjen. Frykten for at hun ikke lengre skal huske hvem jeg er blir bare sterkere og sterkere for hver gang jeg kommer p besk til henne p sykehjemmet.

    "Er det deg?" svarer hun da jeg kommer nrmere og hun omsider klarer feste blikket p ansiktet mitt fra bordet hvor hun sitter. Selv om utsagnet isolert sett skulle tilsi at hun vet hvem jeg er, blir jeg likevel usikker p grunn av hvordan de mildt utmattede, men likevel vakre bl ynene hennes ser p meg.

    Selv om jeg hater innrmme det, er det snart p tide innse at hun sakte men sikkert er i ferd med bli en av dem som sitter der i det sykehusgule rommet og mangler det som er helt grunnleggende for ethvert menneske - verdighet. Mangelen p kontroll over egne emosjoner og evnen til ta egne valg er som forduftet hos menneskene som store deler av dagen sitter og stirrer tomt inn i veggen p fellesrommet. Det lukter av masseproduserte medisterkaker og desinfeksjonsmiddel. Sammen med de andre sitter hun der i den lilla joggedressen hun mest sannsynlig har ftt hjelp til ta p seg. Egentlig sitter hun der og venter p at kroppen hennes skal f gjenforenes med sitt egentlige jeg.

    Det tok ikke lang tid fr diagnosen var stilt. Farmor klarte ikke klokketesten. Eller idiotesten som de kalte den. Hun klarte ikke ta vare p seg selv lengre, som legen s fint sa det. N er hun plassert her. I fremmede omgivelser. P sykehjemmet. P 2C.

    I starten pratet vi om fortiden. Om barndommen i Stjrna i Fosen. Mitt bilde av henne som verdens sterkeste kvinne ble bare sterkere og sterkere da hun fortalte om den endelse sorgen etter broren Peder som hadde blitt skutt av tyskerne den frste dagen under krigen. Eller da hun fortalte om hvordan hun som liten jente hadde overhrt sine egne foreldre snakke om adoptere henne bort. Den tffe oppveksten til tross - jeg har ikke hrt henne klage en eneste gang. Hennes evne til komme seg videre i livet har alltid fascinert meg.

    N er vi imidlertid kommet til et punkt der jeg facinerer henne med de gode historiene hun en gang fortalte meg om sitt eget liv. Nr jeg gjenforteller hendelsene som fikk meg til sette mitt eget liv i perspektiv blir hun helt forundret. "Er det sant?"kan hun si.

    "Kommer du med bil? Har du bil?" sier farmor plutselig idet en av sykepleierne kommer og serverer henne dagens middag bestende av medisterkaker, poteter, ertestuing og brun saus. Jeg kjenner hvordan sinnet og fortvilelsen blander seg. Legger seg som en stor klump i magen min. Hun spr om bilen hver eneste gang jeg er p besk, En del av meg har lyst til fortelle henne akkurat det. Likevel vet jeg bedre. Jeg nikker og smiler. "Ja, jeg kjrer bilen min. Den som jeg har hentet deg i fr vet du?" Jeg forsker f henne til huske. Forsker nste opp i noen vage minner. Hun ignorerer sprsmlet mitt. "Jeg har ogs bil. Jeg er en helt fantastisk sjfr," sier hun. Beviser nok en gang hvordan den manglende dmmekraften herjer som en orkan i hodet hennes. Et eller annet sted m hun vel vite at hun solgte sin siste bil for over ti r siden?

    "Men jeg kan nok ikke kjre i dag," fortsetter hun. "Heldigvis har jeg fortsatt muligheten, siden jeg er s klar i toppen." Jeg nikker og smiler for tredje gang. Blir sittende lure p om hun sier det for sjekke reaksjonen min. Som om at mten jeg reagerer p skal fungere som en slags bekreftelse p at det motsatte er tilfellet. Kanskje er det slik at hun noen ganger skjnner at hun ikke er seg selv? At det er en annen kvinne jeg ukentlig besker?

    Det ultimate beviset p at det er tilfellet er hennes manglende respons nr jeg tar hnden hennes de gangene hun er for sliten til snakke. Hnden ligger livlst i min. Det er ikke henne. Farmor var definisjonen p nestekjrlighet og omsorg. Hndtrykket hennes var fast og trygt. Farmor leste bibelen. Klemte alle hun mtte. Sa tydelig ifra hver gang noen ble drlig behandlet. Min farmor visste klart og tydelig hvem barnebarna sine var. Hun brydde seg om meg og alle andre hun var glad i. Gjennom mitt 21 r lange liv har jeg fortsatt til gode hre noen si et vondt ord om henne. Uansett hvordan det str til med henne, m du ikke glemme det, sier jeg til meg selv der jeg sitter. Jeg kan ikke miste det bildet av henne.

    "Hvis noen hadde kastet meg p Mjsa i dag hadde jeg ikke forskt svmme." Uforutsigbarhet og raske endringer i sinnsleie er helt normalt, sier jeg til meg selv. Kjenner de mange flelsene strmme p nok en gang. Frustrasjon. Sorg. Flelsen av ikke strekke til. Sinne. Kjrlighet. Hele flelsesregisteret p en gang. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

    Hun stirrer meg hardt inn i ynene. Jeg er ndt til gi henne et svar. "Ikke si snn da, farmor." Jeg skjrer opp den n halvvarme middagen som str p bordet foran henne. "Prv spise litt," sier jeg. Putter gaffelen med en kjttkakebit p inn i munnen hennes.

    Mitt forsk p f henne over p andre tanker fungerer ikke. Hun vil ikke ha. Det bleke ansiktet viser tydelig hvor uinteressert hun er. "Dette er ikke meg," sier hun og ser meg rett inn i ynene enda en gang. "Dette er ikke noe liv. Jeg vil ikke vre her." Hun retter blikket ned i fanget sitt. Nei farmor, tenker jeg for meg selv. Du har helt rett, dette er ikke deg. Noe i deg har kortsluttet.

    Alderdommen er p sin mte et nytt stadium i livet. Rollene er byttet. Damen som en gang hjalp meg orientere meg her i livet trenger andres hjelp til holde tritt med omgivelsene. beske farmor er ikke det samme lengre. Hun er ikke den samme lengre. De kaller det resignasjonens kunst. Jeg vil ikke miste henne - hun vil ikke miste seg selv. Likevel m vi begge akseptere at det er snn det er. Avfinne oss med situasjonen, men ogs leve for oppleve de gode, klare yeblikkene hennes. Sammen.

    #familie #alderdom #besteforeldre #farmor #demens


    Etniske merkelapper

    27.01.2016 - 17:27

    Sosialantropologen Fredrik Barth sa at "etnisitet eksisterer nr reelle og forestilte egenskaper i en gruppe blir tilskrevet mening og gitt oppmerksomhet." 5. januar skrev skribent Elin rjaster i Aftenposten at hun flte seg som en idiot etter hun hadde lest Hege Storhaugs bok; Islam, den 11. Landeplage. Artikkelen fyer seg inn i rekken av kronikker som gir et bilde av Islam som "den store stygge ulven." Nr skal vi slutte og oppmagasinere all mulig kunnskap som er oppdrive for f det til se ut som at det er "the west against the rest?"

    Som en ivrig samfunnsfagstudent var min frste innskytelse at jeg skulle lese boka slik rjaster p en mte anbefalte i sin artikkel Sammen med Hege Storhaug kan hun utvilsomt mye om islam, ekstremisme og innvandringsutfordringer. P den annen side slo det meg? hvorfor unngr en s dyktig retoriker ppeke at slik religis ekstremisme kun er en av et utall retninger innenfor islam?

    Siden boken med en relativt unyansert tittel heter "Islam - den 11. Landeplage" og siden rjaster i sin artikkel kun skiller mellom Mekka og Medina muslimer ser jeg det som min plikt gi et par enkle faktaopplysninger som nyanserer debatten.

    • Det er forskjell p religis fanatisme og religis annerledeshet. Nr vi hrer om islam i media fr man et inntrykk av at det er en religion som stiller umenneskelig hye krav til autenstitet og ekthet, noe som for vrig finnes innad i alle livssyn. Sannheten er at mange muslimer gr i moskeen p bakgrunn av et tilhrighetsmotiv. For mange er religion viktig for trygghet, mening og forankring i et nytt land.
    • I 2006 gjorde SSB en underskelse der innvandrere fra ulike opprinnelsesland ble bedt om rangere sitt religise ststed p en skala fra en til ti. Hyest var innvandrerne fra Somalia og Pakistan med en score p 9,8 og 9,0 poeng. Bosniere og Iranere ndde 5 p skalaen. I alle disse landene er majoritetsreligionen islam. Dette viser at faktorer som for eksempel kultur og nasjonal tilhrighet ogs spiller en vesentlig forskjell for hvordan man tolker sin religion.

    Ingen av de to punktene overfor er revolusjonerende og jeg skriver ikke denne artikkelen for lekse opp Storhaug og rjaster om at det finnes forskjeller innad i Islam. Det vet de! Hege Storhaug innrmmet for eksempel i et intervju med Aftenposten 3.desember at det er store forskjeller blant de mange retningene innenfor islam og at hun til tider er frustrert over at disse nyansene ikke kommer frem i debatten. Likevel velger hun bruke tittelen "Islam- den 11. Landeplage" fordi hun vet at den selger. Av den grunn ser jeg det som min plikt fortelle om forskjellene i en stadig mer medialisert og polarisert debatt som fremfor alt skaper fremmedfrykt.

    Jeg mener at rjaster og Storhaug med sin retorikk bidrar til skape et bilde av en "ikke- godkjent religion" som tjener til lage et sterkt skille mellom oss og dem. De tilskriver muslimer en identitet som skulle tilsi at de alle har samme, eller i flge rjaster, to opphav. Kanskje er det derfor si;D redaksjonen i Aftenposten fr inn kronikker fra fortvilte muslimske jenter som fler skyld etter terrorangrepet i Pais eller som er livredd for hvordan Ola Nordmann oppfatter henne nr hun gr med hijab p T-banen?

    Jeg er s, unnskyld uttrykket, drit lei av fremmedhatet og fokuset p det vanskelige. I en globalisert verden med s mange ulike tankesett, kulturer og religioner mener jeg at det er mer konstruktivt avst fra at det skal finnes en universalistisk tankegang som passer for alle. Fremfor oppske forskjeller og dyrke dem, br vi heller akseptere at de er der og ske mot de arenaene der det finnes felles forstelse!

    Jeg mener ikke at vi skal late som at ekstremismeproblematikken er fravrende. Jeg mener at vi skal se bort fra se islam som en religion som fremmer religis fanatisme. Jeg vil mye heller lese artiklene som formidler at majoriteten av norske muslimer finner seg til rette i landet. Inntil videre gidder jeg ikke lese artiklene som oppsker fremmedhatet, selv om det kanskje innebrer at tittelen p artikkelen er mindre sensasjonell.

    #innvandring #ekstremisme #islam #religion #kultur #etnisitet


    Livet med "resting bitch face"

    17.01.2016 - 14:59

    Da jeg var liten drømte jeg om å være omsorgsjenta. Hun som helt naturlig tok hånden til den pene lærervikaren. Som uten problemer dannet ugjennomtrengelige bånd til venninnene sine i ungdomstiden. Som kunne kose med armen til bestevenninna som fikk kjærlighetssorg da hun var femten. Med andre ord – være hun som ga ubetinget. Som fylte et rom med energi og kjærlighet når hun kom inn i det.

    Som syttenåring øvde jeg på å bli en bedre klemmer fordi jeg så det som min plikt. Jeg, som alle andre hadde hørt det: nærhet og dermed gode klemmer er en forutsetning for å være en god venninne. Av den grunn visualiserte jeg hvordan jeg skulle overøse personen jeg møtte med kjærlighet. Med tidenes bamseklem. Frem til da hadde klemmene mine endt med at kinnet mitt dunket mot den andres når ansiktene våre møttes, at jeg glemte å ta rundt den jeg klemte eller at klemmen i seg selv ble for kort og følelsesløs.

    Evnen til å sette meg inn i andres situasjon har vært en annen utfordring i min relasjon til andre mennesker. Jeg er sjelden hun som gråter med deg. I begravelser, omringet av mennesker med tårevåte øyne er min øyekrok tørr. Der kan jeg sitte med tidenes ”resting- bitch- face” og føle meg som en kynisk, følelsesløs drittunge. Min mascara burde også renne nedover kinnene mine, tenker jeg.

    Jeg har lurt på om dette behovet for avstand stammer fra barndommen. Tenkt på om jeg har opplevd noe som har gjort meg redd for å bli avvist. Mange mennesker vil tross alt si at man er skada dersom man ikke mestrer å være nær eller å vise følelser i all offentlighet. På den annen side vet jeg at mamma og pappa overøste meg med kjærlighet. Med tre søstre har jeg alltid vært i kontakt med andre mennesker. Til gjengjeld husker jeg at jeg i en alder av 9 år misunte bestevenninna mi som sov sammen med de 22 bamsene sine. Hvorfor fikk jeg kun sove dersom det var meg, puta og dyna i senga?

    Jeg vet at jeg bryr meg. Kanskje bare på en annen måte. Etter begravelser tenker jeg ikke på annet enn de pårørende. Når venninnene mine har det vanskelig kan jeg ligge i senga om kveldene uten evne til å sove. Tenke løsninger på hvordan jeg på best mulig måte kan hjelpe dem ut av det.

    Jeg verdsetter vennskapene jeg har til andre mennesker inderlig høyt. I tankene. Når jeg tenker på dem - på minnene vi har, kan jeg ofte kjenne stikk av glede. En stolthet som ofte munner ut i at jeg sender dem fine meldinger hvor jeg komplementerer deres gode egenskaper før jeg poengterer hva som er unikt med akkurat dem.

    ”Saman er man mindre aleine” er det noe som heter. For mitt vedkommende er det annerledes. Mine følelser for vennene mine er sterkest når jeg er alene. Når jeg tenker på dem. I hodet er vår relasjon mer romantisk enn hvordan jeg lever ut vårt forhold rent fysisk. Kanskje er det nærheten i tankene som gjør at jeg må ha en viss avstand i mitt møte med andre mennesker. Nå vet jeg imidlertid at det ikke gjør meg til en dårlig venn. Og mest sannsynlig er det flere av oss.


    Vis flere innlegg

    hits