Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Den indre motivasjonen

    25.06.2016 - 12:32

    "Det er spillerne med de rette verdiene og den indre motivasjonen som når lengst."

    Setningen ovenfor er som brent fast i hodet mitt fra de utallige foredragene jeg var på som ung idrettsutøver. Budskapet var videre at man ikke skulle bry seg om hvor mange mål man scorte så lenge laget vant. Og stod det noe om deg i avisen skulle du ikke bry deg om det. Sist men ikke minst: selv om du var et talent på det daværende tidspunkt, betydde ikke det at du kom til å bli best!

    Som en relativt egoistisk sekstenåring var denne beskjeden hard å svelge. Betydde det at jeg, som alltid fulgte med på mine konkurrenter og sammenlignet meg med dem ikke kunne bli landslagsspiller på høyeste nivå? Betydde det at jeg, som leste avisen for å se hva de hadde skrevet om meg ikke hadde rett motivasjon til å bli god? Ville jeg egentlig spille håndball eller gjorde jeg det for å få anerkjennelse av andre?

    Ungdomstiden er preget av usikkerhet og et ønske om å finne seg selv. Jeg tror det er viktig at noen forteller ungdomstalentene at man kan være ytre fokusert uten at det ødelegger for ens fremtidige karriere. For selv om jeg som sekstenåring forstod prinsippene, var det ikke før jeg ble tjue at jeg følte hva som lå bak ordene. 

    Akkurat som det å bli en god håndballspiller og lagspiller rent fysisk er en modningsprosess, tar det tid å tilegne seg det tankesettet som kreves for å nå langt. 


     


    Klikkhoreri

    17.06.2016 - 15:06

    Da jeg så gårsdagens sportssending på TV2 ble jeg irritert - rettere sagt forbanna over måten TV2 bedrev sin journalistikk på.

    For de som ikke så innslaget ble Dag Erik Pedersen konfrontert med å ha posert med en sjekk på 2,2 millioner som skulle gå til Kreftforeningen når det i realiteten bare var 1,2 millioner kroner som ble overført fordi det måtte skattes av deler av beløpet.

    Jeg benekter ikke at en leder for et slikt prosjekt skal vite hva overskuddet av et slikt arrangement skal være, ei heller at en differanse på ca 50 prosent er mye.

    Likevel mener jeg at måten TV2 reklamerer for innslaget på i forkant av sendingen gir et totalt misvisende bilde av hva saken egentlig handler om. Da jeg så oppslaget på Nyhetene fikk jeg inntrykket av at Dag Erik Pedersen hadde tatt pengene i egen lomme. Og jeg tviler på at jeg var den eneste! 

    Det er ikke første gang TV2 forsøker å gjøre et scoop med slike saker. I høst ble TV - kanalen kritisert for å bedrive liknende heksejakt da de valgte å omtale Petter Northugs ferie sammen med Carina Dahl og Magnus Carlsen. 

    De profilene jeg nå har nevnt er heller ikke de eneste som har fått kjenne på kjendishysteriet. Jeg mener at John Arne Riise, som denne uken valgte å legge opp sin fotballkarriere har fått sin dose kritikk etter han returnerte til Norge - og vel så det.

    Den for tiden dårlige økonomien i norsk presse forklarer mediehusenes behov for skape tabloide saker de vet selger. Når papiropplag svinner hen og de fleste ressursene flyttes over på nett innebærer det at jobben som journalist forandrer seg - i dag stilles det svært høye krav til tempo og effektivitet. 

    Behovet for å generere klikk for å få inntekter kan imidlertid ikke gå på bekostning av individet. En journalist skal selvfølgelig kunne stille kritiske spørsmål, men å bygge sin journalistikk og sine inntekter på slik heksejakt av personer er etter min mening usmakelig. 



    Foto: Kreftforeningen 


    "I følge din BMI er du normalvektig, så det er heldigvis ingen fare med deg. "

    11.06.2016 - 12:04

    Det første som slo meg da jeg så ernæringsfysiologen var at hun var tynn. Etter en rask sammenligning - tynnere enn meg. Jeg stilte meg selv spørsmålet - hvordan skulle den lyshårede damen med tydelig markerte kinnbein og utstikkende kragebein fortelle meg hvordan jeg skulle få det bedre? Hadde hun selv slitt med spiseforstyrrelser? Var hun en av de som ga opp idrettskarrieren sin på grunn av anoreksi og som i etterkant fikk en lidenskap for mat og trening som ga videre inspirasjon til å studere ernæring? 

    "Hei!" sa hun og reiste seg fra stolen da jeg kom inn på kontoret hennes. 

    Vi håndhilste. 

    "Så hyggelig å hilse på deg! Du spiller håndball har jeg skjønt?" 

    "Jeg spiller for Gjøvik Håndballklubb i eliteserien." 

    Vi satte oss ned, hun foran PCen, jeg på en stol ved siden av pulten hennes. Jeg la merke til den svarte vekten som stod ved vasken foran meg. Måtte jeg opp på den? 

    Jeg la ut om debuten på landslaget, om vektoppgangen og det aldri endende jaget etter den perfekte kroppen. Hele historien kom i en eneste strøm av ord fordi jeg hadde snakket med familien om det så mange ganger. 

    "Jeg er borti mange utøvere som deg," begynte hun. "Særlig jenter som holder på med løping eller ski. " Hun tok en pause. "Jeg blir nødt til å veie deg for å finne ut av hvor mye mat du trenger sett i forhold til ditt aktivitetsnivå."

    Jeg tok av meg klærne og tredde opp på vekten slik hun ba meg om. Hun reiste seg opp for å kikke på vekten før hun dumpet tilbake på stolen mens hun noterte tallet ned på tastaturet. 

    "Hvor høy er du?" spurte hun. 

    "178."

    "I følge din BMI er du normalvektig, så det er heldigvis ingen fare med deg, " sa hun før hun fortsatte. "Body Mass Index er et mål vi benytter oss mye av i toppidretten. Mange av utøverne som kommer hit er kraftig underernærte med alt for lav BMI. Du kan trøste deg med at du har et godt utgangspunkt!" 

    Jeg sank sammen på stolen. Hva gjorde jeg der? Hun var vant til å ta seg av jenter med seriøse problemer. Jenter som var tynne på ordentlig, jenter med skilte foreldre, jenter som hadde vært gjennom et tøft brudd med kjæresten - jenter som hadde grunn til å ha det vanskelig. 

    Hun fortsatte å hamre løs på tastaturet mens jeg satt og betraktet henne. Etter all sannsynlighet satt hun og lo innvendig av at mamma og pappa hadde sendt en normalvektig jente til ernæringsfysiolog. Det slo meg at det fantes håndballspillere i verdensklasse som var like høye som meg som veide det samme eller til og med mindre enn det jeg veide nå. De fikk det til, så da måtte vel jeg få det til også? Trengte jeg ikke gå opp mer likevel? Insinuerte damen foran meg at jeg kunne bli hun med det lette løpesteget som fintet forsvarspillerne på ræva og satte ballen i mål med en leken lobb eller teknisk finurlighet likevel? 

    Da jeg leste Thea Wollf Kristensens innlegg i Aftenposten forrige lørdag hvor hun poengterte at "psykisk sykdom ikke kan måles i fysisk tyngde" dukket denne hendelsen som fant sted for fire år siden opp i hodet mitt med en gang. Selv om ernæringsfysiologen helt sikkert ville mitt beste, endte det opp med at jeg, som endelig hadde oppsøkt hjelp etter to år med spiseforstyrrelser, følte meg håpløs fordi jeg tross alt "veide det jeg skulle." 

    Jeg mener at en ernæringsfysiolog som skal behandle mennesker med sykdommer som er relatert til kosthold og ernæring burde vite at andres oppfatning av en er styrende for hvordan en spiseforstyrret ser seg selv. Når denne kvinnen sa at jeg var normalvektig ble jeg umiddelbart overbevist om at jeg ikke hadde et problem. 

    Men det hadde jeg. For selv om jeg var normalvektig på grunn av min muskelmasse som håndballspiller hadde jeg gått ned 17 kilo på 5 måneder. Selv om alle blodprøvene mine var fine var hvert eneste måltid sammen med andre som et endeløst mareritt.  Selv om fettprosenten min var innenfor normalen var det fortsatt slik at jeg tilbragte fritimene på videregående i skogen på løpetur fremfor å sitte i kantina med vennegjengen. Selv om jeg på det daværende tidspunkt så "vanlig" ut trengte jeg hjelp til å komme over den siste kneika. En kneik som for øvrig tok lengre tid å komme over enn det som strengt tatt var nødvendig. 

    I den nye introduksjonsprogrammet til behandlingstilbudet Villa Sult heter det at "vi kjenner ikke spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen." Jeg er sikker på at dette er en tilnærming flere terapeuter og psykologer, men også venner og familie må ha i bakhodet. De aller fleste som lider av en spiseforstyrrelse er normalvektige! 



     


    Vis flere innlegg

    hits