Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Er det en ting jeg har lært av prosessen jeg har vært gjennom, er det at man skaper det man frykter!

    23.06.2017 - 19:02

    "Kanskje jeg skal begynne å skrive memoarene mine jeg også!" Mannen skal visstnok ha avsluttet kommentaren med en hånlig latter.

    Idet jeg valgte å dele mine innerste tanker og følelser slik jeg har gjort i 13-21 og på bloggen må jeg regne med at andre skal mene noe om det. Det har jeg vært forberedt på fra dag én.

    De fleste tilbakemeldingene jeg har fått har vært positive. Mange beundrer meg for at jeg velger å være åpen, så sårbar. Det finnes naturligvis også de som ikke forstår hvordan og hvorfor jeg deler så mye som jeg gjør. Som for eksempel mannen i eksempelet ovenfor.

    Det er utvilsomt noen baksider med å være åpen. "Hva gjør du hvis du får et tilbakefall?" Er det noen som har spurt meg. "Tenk om det blir slutt mellom Jan Axel og deg når du har skrevet om han på Kvinneguiden?" Er det andre som spør. Er det en ting jeg har lært av prosessen jeg har vært gjennom er det at man skaper det man frykter. Jeg har ingen anelse om hva som kommer til å skje i fremtiden, men jeg vet at jeg kan stå hundre prosent inne for hva jeg har sagt og skrevet.  Uavhengig av hva som varer for evig og hva som ikke gjør det.

    Kanskje handler det om at jeg er sterkt overbevist om at det er dritviktig å tørre å være sårbar. Enten du skriver om det slik jeg gjør, eller om du snakker med dine nærmeste.  Det mener jeg på bakgrunn av flere ting.

    1: Som ungdom var jeg rimelig arrogant. Jeg hadde liten eller ingen forståelse for andre som hadde det vanskelig. "Hvorfor kan du ikke bare skjerpe deg?" Var en vanlig tankegang når folk ymtet frempå om ting som var vanskelig. Jeg tenker at man ved å kjenne til sin egen sårbarhet bedre evner å respektere andres grenser og valg. Sammenlignet med tidligere har jeg fått bedre forståelse for at andre har andre verdier og holdninger enn det jeg har. Og at det er helt greit.

    2. Jeg føler meg aldri så sterk som når jeg spør om hjelp, når jeg virkelig sier at "dette klarer jeg ikke alene. Kan du hjelpe meg?" Det er så godt å erkjenne at man ikke klarer alt, at man er totalt avhengig av de rundt seg. Det impliserer videre at man må stole fullt og helt på menneskene man har rundt seg. Og gjør man det, så er man trygg i seg selv.

    3. Den som viser sårbarhet blir både elsket og hatet, heter det. Dermed tenker jeg at menneskene det er verdt å ta vare på i livet vil stå ved sin side dersom du tør å være sårbar. De blir værende fordi du er nok. De som går er det kanskje ikke verdt å bruke tid på uansett?

    Jeg tenker at vi må åpne vei for de åpne samtalene. Det være seg i venninnegjengen, i søskenflokken eller i tv-programmer. Jeg har valgt at jeg skal være et slikt menneske.  Vissheten om hvor mange som sliter med den type problematikk jeg gjorde, fikk meg til å innse at det var latterlig hvis jeg lot være. Om jeg bare kunne hjelpe ei jente som hadde det vanskelig, så var det nok.

    Forhåpentligvis  finner mange inspirasjon og mot til å være åpen ved å lese bloggen min og boka mk. Mest sannsynlig vil mange også oppleve meg som irriterende  fordi jeg alltid må mene noe om alt.

    Og til deg som tenker på å skrive memoarene dine: det anbefales, enten du velger å publisere det i bokformat eller ikke!


    Cannes leverer 😎

    22.06.2017 - 11:58

    Okei, jeg har tidligere skrevet at jeg er et hverdagsmenneske som liker rutiner og faste rammer. Nå befinner jeg meg i Cannes med familien og tar det tilbake. Jeg er visst et feriemenneske også.

    SOMMER ASS!


    Vi har en jobb å gjøre!

    17.06.2017 - 18:08

    "Det er dette som er så lett å glemme - i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk,av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det ikke egentlig er så viktig hva vi gjør. Men det er vi som bebor historien. Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut." 

    (Anders Hegers innledning i boka "Bli Sint" av Stephane Hessel. 
     

    Det skulle ta meg 22 år før jeg ble kjent med Ida. 22 år bestående av et ønske om selvrealisering og et umenneskelig høyt krav til at jeg skulle opp og frem. 

    I dag er jeg mer opptatt av en rapport fra SSB som avslørte at 85 00 funksjonshemmede ufrivillig stod utenfor arbeidslivet i 2016. Siden 2014 har det stått stille ? hverken Stoltenberg 2 regjeringen eller Solbergregjeringen har klart å heve yrkesdeltakelsen hos denne gruppen. 

    Jeg er overbevist om at de fleste er enige om hvor vi skal  - de aller fleste ønsker å inkludere flest mulig i arbeidslivet. De harde fakta forteller oss imidlertid at vi står stille. Jobbsøknader fra mennesker med en funksjonsnedsettelse eller en kronisk sykdom blir kastet. Mennesker med funksjonshemminger blir fortalt at de skal velge videregående utdanning basert på hvilke studieretning ved skolen som er best tilrettelagt. Og visste du at funksjonshemmede kun har rett til tre års støtte for å gjennomføre høyere utdanning? 

    Vi har en stor jobb foran oss. Til gjengjeld vil vi som samfunn sitte igjen med mye dersom tiltak for å bøte på problematikken blir iverksatt og gjennomført. Vissheten om at  85 000 mennesker som en følge av slike tiltak vil føle egenverdi som verdiskapende mennesker, gjør at jeg får lyst til å brette opp armene. 

    Etter mitt skjønn må vi slutte å tenke at mennesker skal følge ressurser. Vi må komme dit at ressursene som kreves følger menneskene som er avhengige av dem. 

    Så lurer du kanskje på - hvordan skal vi klare det? 

    Først og fremst bør vi i større grad se utdanning som et arbeidsrettet tiltak - også blant funksjonshemmede. Ut fra erfaring vet vi nemlig at det funker. Blant de funksjonshemmede som fullfører videregående skole kommer 44% ut i arbeid, mens 64 % blant de med høyere utdanning opptil 3 år gjør det samme. Blant funksjonshemmede som fullfører mer enn fire år med utdanning viser statistikken at 77% forventes å bli inkludert i arbeidslivet. 

    På bakgrunn av disse tallene - hvorfor endrer ikke politikerne forskriften fra NAV som kun gir støtte til en 3 - årig utdanning for funksjonshemmede? Hvorfor fjernes ikke regelen som forhindrer funksjonshemmede i å jobbe ved siden av studiene på bakgrunn av en ekstra (og helt nødvendig) tilleggsstøtte fra lånekassen? Noe av det første vi blir fortalt som studenter er viktigheten av å være aktive ved siden av studiene for å komme inn i arbeidslivet. Med dagens forskrifter og reglement fra NAV er dette så å si umulig for mennesker med en funksjonshemming!

    Dette bringer oss over i neste punkt: universell tilrettelegging. Hvordan skal funksjonshemmede gjennomføre høyere utdanning når 80 % av Norges skoler ikke er tilrettelagt? Hva tenker politikere og ansatte i NAV om at det på Universitet i Oslo, Norges høyest rangerte universitet, fremdeles mangler døråpnere? 

    Mange lever i den tro at funksjonshemmede i Norge er privilegerte sammenlignet med funksjonshemmede i andre land.  Sannheten er at de på langt nær er fullverdig integrert i samfunnet. Under en debatt om funksjonshemmede og arbeidsliv på Litteraturhuset 5. Mai fikk jeg for eksempel høre at funksjonshemmede barn blir segregert allerede i barnehagealder. Jeg fikk høre om barn som ikke får gå i nærbarnehagen på grunn av manglende tilrettelegging. Allerede her mister funksjonshemmede barn kontakt med nærmiljøet. 

    Først og fremst må vi se en holdningsendring for å flere funksjonshemmede ut i arbeid. Etter min mening burde alle arbeidsgivere stille seg selv følgende spørsmål dersom de får en jobbsøknad fra en person med en funksjonshemming; hvordan kan jeg best mulig benytte med av vedkommendes ressurser?  Jeg er overbevist om at mye avgjøres her; velger vi å se de funksjonshemmede som en ressurs eller spør vi etter hvilke hindringer deres funksjonsnedsettelse innebærer? 

    Min erfaring er at funksjonshemmede er en enorm ressurs. Jeg kjenner for eksempel ingen som er så god på problemløsning som min funksjonshemmede venninne. Inntrykket har bare blitt sterkere etter jeg har blitt kjent med flere mennesker som har en funksjonshemming eller en kronisk sykdom. Jeg mener bestemt at funksjonshemmede besitter ferdigheter som er attraktive på arbeidsmarkedet. Det handler bare om at vi tør å se muligheter fremfor begrensinger. 

    TALL SSB.
    https://www.ssb.no/akutu

    #blogg #bloggno #side2 #samfunnsengasjement 

     


    Vis flere innlegg

    hits