Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Å falle utenfor

    27.07.2016 - 15:42

    Jeg var ingen. Jeg hadde ingenting. Ble jeg liggende på sofaen stort lengre ville jeg råtne, eller i alle fall utvikle et liggesår. Lyden av pusten til Storm som lå bekymringsløst ved siden av meg på gulvet var det eneste jeg kunne høre. Vi skulle bli liggende slik frem til jeg i halvfire tiden tuslet inn på kjøkkenet for å lage middag til mamma, pappa og Thea som kom hjem klokka fire. 

    Turene med Storm og kokkeleringen på kjøkkenet var høydepunktene i livet mitt etter jeg flyttet hjem. Jeg var blitt en unormal nittenåring. Jeg jobbet ikke, trente ikke, festet ikke, studerte ikke - jeg bodde hjemme hos mamma og pappa. Jeg foretok meg forsvinnende lite. Selv noe så enkelt som å dra på kino kunne jeg glemme. Ei heller turte jeg å dra på kjøpesenteret fordi jeg aldri visste med sikkerhet når de smertestillende tablettene mistet sin virkning. Jeg tok puten som lå ved føttene mine og la den under knærne. Det var en fin måte å avlaste ryggen på, hadde fysioterapeuten sagt. 

    Tanken på å være sosial gjorde meg kvalm. Hver gang jeg var sammen med andre enn familien var jeg nødt til å ta meg sammen. De ilende smertene nedover beina som gjorde at jeg mistet følelsen i tærne fulgte meg overalt. Til og med dagen før, da jeg var på butikken for å kjøpe inn varer til middag ble jeg minnet på det. Jeg stod der og plukket tomater da min tidligere gymlærer dukket opp foran ansiktet på meg. 

    - Hvordan går det med ryggen? Er du tilbake på banen snart? 

    Det boblet innvendig. Likevel rakk jeg å minne meg selv på at hun spurte fordi hun brydde seg og jeg ga henne mitt innøvde svar. 

    - Der går litt bedre. Men det er vanskelig å si hvor lang tid det tar. 

    Jeg knøt leppene sammen. Følte meg falsk siden ingenting tydet på at jeg nærmet meg en utvei av dette marerittet. 

    - Huff. Noe ordentlig drit det der, sa hun. 

    Mitt andre innøvde svar. - Jepp, det er noe dritt med ryggen. Alt henger liksom sammen med ryggen. 

    Så kom det obligatoriske rådet fra motparten. 

    - Har du prøvd slyngetrening? Mannen min hadde prolaps for noen år sia og hadde fin effekt av det. Slyngetrening og lange turer i skogen. 

    Jeg hadde prøvd slyngetrening. Jeg hadde prøvd alt. Jeg tvang meg selv til å gå en time i skogen hver eneste dag. Jeg trente de små magemusklene i slynge slik jeg ble fortalt, jeg gjorde hver eneste fuckings øvelse jeg hadde fått av fysioterapeuten, jeg hadde prøvd yoga og jeg gikk på akupunkturbehandling. Uken før hadde jeg til og med prøvd kjerringrådet som gikk ut på å legge en muskatnøtt i baklomma for å forhindre isjiassmerter nedover beinet. Det var ingenting som hjalp. 

    Etter samtalen med gymlæreren slo jeg fast at det var best å holde seg hjemme. Forholde meg til familien, til turene med Storm som aldri stilte spørsmål. 

    Å se på håndballtrening var det verste. Idet jeg så jentene på banen ble jeg minnet på hvordan relasjoner sakte men sikkert blir utvisket i et miljø som krever at man er der på daglig basis. For det andre ble jeg minnet på hvordan jeg et par måneder tidligere selv løp på parketten og følte av jeg svevde på toppen av livet. 

    Mine gjentatte forsøk på å gjøre noe fornuftig der jeg lå på sofaen var alle mislykket. Så fort jeg satte øynene mine i en bok falt jeg ut før jeg hadde begynt. Tilsvarende dersom jeg ga en TV - serie en sjanse. Alle tankene og bekymringene kom i en voldsom strøm som gjorde det vanskelig å konsentrere seg. Tenk om jeg skulle bli liggende for alltid? Tenk om det var slik livet mitt skulle bli. Tenk om jeg skulle bli håndballtalentet som endte opp som ei dritfeit, bitter kjerring med en alvorlig ryggskade? Det eneste jeg ville var å spille håndball. Føle at jeg var på vei et sted. 

    Jeg dro opp Iphonen fra lommen på joggebuksa og gikk rett inn på søkemotoren på Google. Trykket på den tomme boksen. "Prolaps i ryggen tips" stod øverst på lista over nylige søk. Jeg trykket. Jeg slukte alt. Balansen mellom hvile og aktivitet. Hvordan varmekilder kun var en kortvarig løsning mot nervesmerter. Skrekkhistoriene - de som skrev på prolapsforumet at de hadde vært gjennom 7 operasjoner uten bedring. 

    Mamma og pappa hadde bedt meg holde meg unna sidene og jeg navigerte meg unna Safariappen. Instagram ble det neste. Det første som dukket opp var et eksotisk bilde av en venninne som befant seg på reise. Hun skrev at hun nettopp hadde besteget nabofjellet til Machu Pichu. Hun var kun en av mine jevnaldrende som var ute i verden. Alle andre enn meg gjorde meningsfulle ting og var på vei fremover i livet. Noen reiste jorda rundt, andre surfet i Australia eller levde studentlivet på BI. De hadde dagen derpå sammen mens jeg lå på sofaen og viet livet mitt til ingenting. 

    Raseriet vokste i meg. "Fy faen i helvete!" Jeg skrek så høyt at Storm skvatt til. Jeg slo hardt i sofaen før jeg gjentok skriket. "Jeg er så fitte lei." Storm stirret uforstående på meg mens han skakket på hodet. 

    Det høye skriket ble raskt erstattet med lyden av ingenting. Stillheten som lå i huset hver eneste dag. Stillheten som gjorde meg gal. Stillheten jeg mandag til fredag var vitne til i åtte timer. 



     


    Terror.

    15.07.2016 - 13:34

    I går begynte jeg å skrive et blogginnlegg om lanseringen av Sunn fornuft plakaten som jeg planla å skrive ferdig i dag. Da jeg våknet i dag føltes det feil å plublisere innlegget. 

    For selv om jeg hater å innrømme det har terrorangrep det ved seg at andre ting settes på vent. Alt får et alvor over seg. Selv om jeg har lyst til å spise fredagstacoen i dag nøyaktig slik jeg pleier, selv om jeg har lyst til å dra til Mallorca i natt uten å bekymre meg for hva som kan skje på flyplassen får en slik dag et annet preg over seg. 

    Selv om Aftenposten skriver at det er færre terrorangrep nå enn for 40 år siden får jeg likevel denne følelsen av at terroristene sniker seg innpå oss. Jeg tenker på hvordan de som døde i går kveld mest sannsynlig satt i november og tenkte "heldigvis slapp jeg unna." Så langt har jeg vært heldig - ingen av mine nære eller bekjente har blitt rammet. Når er det min tur? 

    Det er i det hele tatt mange ubehagelige tanker som melder seg. Tanker man helst ikke bør tenke. Hva om terroristene er i ferd med å utvikle en atombombe? Har de allerede en? Er de isåfall kapabel til å bruke den? Er det egentlig trygt å bo i Oslo? 

    Og likevel, selv om følelsene gjør at man får vondt i hele kroppen og man føler seg maktesløs fordi man ikke får gjort noe vet vi at følelsene ikke kan slippes helt inn. For det er nøyaktig det terroristene ønsker - de vil lage en scene. De ønsker å utøve makt samtidig som de vil spre frykt for det kommende angrepet. Ved å drive slik propoganda genererer de voldsom oppmerksomhet i media - noe som også er deres formål. Tenk dere; idylliske Nice, familier som nyter en bedre middag etter en lang dag på stranda, på nasjonaldagen, midt i fellesferien. Terroristene ønsker å forvandle det sivile til en stridssone. 

    Derfor må vi tvinge oss til å gå ut av døra uansett hvor mange vonde følelser som herjer i oss. Vi må fortsette dagene akkurat som før. Fordi det er den eneste måten vi kan vinne over dem på. Jeg bestemmer meg for at innlegget om Sunn fornuft plakaten skal publiseres likevel. 



     

    #nice #terror 


    "A wandering mind is an unhappy mind"

    12.07.2016 - 14:53

    De siste årene har jeg savnet å være oppslukt i noe. Oppslukt på den måten tantebarnet mitt blir når han ser på Ninja - Go, oppslukt på den måten jeg ble når jeg spilte SIMS eller når jeg chattet med en gutt på MSN utover de lange nattestimer bare for å få vite hans topp 5. Henført på en måte som gjør at man får følelsen av at tid og sted forsvinner uten at man selv legger merke til det. 

    Når man blir eldre og kanskje særlig i takt med den teknologiske utviklingen er det vanskeligere å holde fokus på en ting. Når jeg trener tenker jeg på at jeg må huske å betale strømregninga. Når jeg ser på tv sjekker jeg Instagram hver gang reklamen kommer på selv om jeg vet at det ikke har skjedd så mye siden sist. Når jeg leser kronikker på nett har jeg en lei tendens til å scrolle videre nedover etter at jeg har lest de to- tre første avsnittene. I det samfunnet vi lever i er det akkurat som at hjernen vil ta inn så mye informasjon på en gang som overhodet mulig. Og når man opererer på den måten opplever jeg at man får med seg ting litt sånn halvveis. 

    Da jeg var liten slukte jeg Eva og Adam bøker. Så lenge jeg hadde en bok mellom hendene kunne jeg ligge på stranda på Mallorca i timevis. Jeg heiet på dem, følte med dem og ble irritert for de som ødela for deres forhold. Jeg var i deres verden.

    I de senere årene har jeg heller klikket inn på en eller annen rosablogg de gangene jeg har litt ekstra tid (Til tross for at jeg utallige ganger har sagt til meg selv at jeg ikke leser blogger som mener at en grønn smoothie er veien å gå for å få et lykkelig liv)

    Fremover skal jeg endre på det. Jeg skal lese bøker. Fokusere på andres liv en stund. Koble ut. Stresse ned. Fordi jeg er aller mest fornøyd når jeg er tilstede i det jeg holder på med.

     


     


    Vis flere innlegg

    hits