Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Å være søstre

    26.09.2016 - 19:18

    Som liten elsket jeg å gå inn på Maria sitt rom. Jeg hadde sjelden et mål med handlingen, likevel ga det mening. Idet jeg åpnet døren og rommet åpnet seg for meg gjennomsyret det av Maria. Det ryddige, lyse rommet. Sengeteppet som lå strøkent på senga med de mange putene på ga et inntrykk av at det var en interiørentusiast på tretti år som bodde der. Ikke minst elsket jeg å se på bildene hun hadde sammen med venninnene sine. De vakre, eldre jentene i ulike settinger - på hytteturer, på en og annen fest. De var nydelige alle sammen; Ane, Beate, Caroline, Annette.

    I tillegg lå det en slags spenning i å besøke rommet hennes. Redselen for at hun skulle komme hjem og spørre meg hva jeg holdt på med var alltid der. Mens jeg snek meg rundt og betraktet var jeg av den grunn ekstremt var for enhver lyd.

    Jeg listet meg rundt. Spesielt de dagene jeg var så nysgjerrig at jeg fant frem dagboken hennes som lå i den brune kurven med lokk på. Hun var nok ikke klar over at jeg visste om den. Selv håndskriften hennes var tiltalende. Hun skrev om gutter, venninnekrangler og hennes til tider uendelige frustrasjon overfor pappa. Hun hadde dengt skiten ut av meg dersom hun hadde funnet meg.

    I motsetning til vanlig gikk jeg denne gangen inn på rommet hennes uten bekymringer. Denne gangen var jeg der for å få en slags siste bit av henne etter hun samme morgen reiste avgårde på den fire måneder lange jorda ? rundt reisen sin.

    Den lyseblå t- skjorten hun kvelden før hadde på seg lå pent sammenbrettet på senga. Selvfølgelig gjorde den det. Jeg luktet på den. Maria- lukten.

    Nå var det slutt på at vi kjørte sammen til hver eneste trening. De venninnepregede samtalene etter øktene der vi sladret om hvor irriterende de andre jentene var under oppvarming var forbi. Og hvem skulle jeg le med de gangene treneren vår aldri ble ferdig med å snakke om helgens motstander? 

    Det var så mye vi gjorde sammen. Alle de hverdagslige tingene. Helgefrokostene med varme rundstykker, eggerøre med Gastromatkrydder og en god kopp te. Lunsjene på CC som gjerne ble etterfulgt av en liten shoppingtur. De spontane turene ned til farmor hvor vi ble sittende og nippe til hver vår kakaokopp mens vi så Petter Northug knuse svenskene.

    Jeg forstod at hun hadde behov for å dra. Hennes nysgjerrighet for det søkende og eventyrlystne definerte henne. Hun elsket å dra til nye steder, å være sosial og å møte nye mennesker. Å lande i det ukjente var noe hun trivdes med.

    På den annen side var jeg misunnelig for at hun turte. Kanskje var det mer riktig å si at jeg beundret henne fordi det fikk meg selv til å våkne. Skulle jeg bli på Gjøvik mens hun oppdaget verden?

    Jeg la fra meg den blå t- skjorta. Det største problemet med reisen var på langt nær de fire månedene hun skulle være borte. Den store utfordringen lå i at dette var begynnelsen på slutten. Den dagen hun kom tilbake ville ingenting bli som før. Akkurat som Sunniva hadde gjort, skulle hun flytte ut. Det innebar at enda en stol ville stå tom på fredagskveldene mens mamma, pappa, Thea og jeg fortærte taco, drakk Pepsi Max og så på Norske Talenter. 




     



    #bloggno #familie #hverdag #søstre


    Typisk norsk

    24.09.2016 - 11:53

    Det er lørdag kveld og jeg er på vei hjem fra ei venninne. Bussen er helt tom da en dame av asiastisk opprinnelse kommer på. Til tross for at det finnes mange ledige to - setere velger hun å sette seg ned ved siden av meg.

    Selv om det i utgangspunktet er uproblematisk at hun sitter der ved siden av meg, opplever jeg at min intimsone er nådd og tankene begynner å surre. Skal vi prate sammen? Har hun drukket? Hva er det hun vil? Hun hadde utallige seter å velge mellom, men valgte likevel å dumpe seg ned på plassen til høyre for meg. 

    Den samme tankegangen dukker opp når jeg står i en heis og stirrer på knappene mens jeg venter på at heisen skal komme frem til ønsket etasje. Dersom noen snakker sammen vil jeg vise med hele mitt kroppsspråk at jeg på ingen måte lytter til deres samtale selv om jeg egentlig får med meg hvert eneste ord som blir sagt. Enkelte ganger har jeg lurt på om jeg hadde turt å le dersom noen plutselig skulle slippe en promp mens vi stod der aldeles tause. Stillheten er så klein, men oppleves likevel som det eneste alternativet. 

    Som andre nordmenn kan jeg være avventende, overhøflig og avvikende i møte med nye mennesker. Kanskje er det fordi vi allerede som barn bli fortalt at vi skal passe på vår intimsone og respektere andres privatliv. Som forelder er det en kjerneoppgave å fortelle barnet sitt at han eller hun ikke skal snakke med fremmede og fremfor alt aldri sette seg inn i bilen til en mann som tilbyr en godteri selv når han virker aldri så hyggelig. Pinlige gullkorn fra småbarn på offentlige steder blir ofte tiet ihjel med bemerkninger som; "Sånn kan vi ikke spørre om, kjære deg. Det er ikke alt man kan spørre om, skjønner du." Allerede under oppveksten blir vi lært at vi skal holde en viss avstand til andre ukjente mennesker. 

    På den annen side må det sies at atferden er kontekstbasert - det finnes enkelte unntak for den sjenerte atferden vår. Når vi går tur i fjellet synes det for eksempel uproblemtisk å snakke med hverandre. "Var det fint på toppen?" eller "nydelig vær i dag, sant?" er innøvde fraser vi kaster ut av oss. Et annet unntak er møtet mellom to hundeeiere. "Er det tispe hæll? Har a løpetid? Rase er detta a? Gammel er denna a?" er alle standardspørsmål. Det er som at det i naturen er sosialt akseptert å nikke og hilse på hverandre, mens den samme atferden på gata i byen blir møtt med spørrende blikk. 

    For ikke å glemme møtet med andre mennesker på fylla. I beruset tilstand viser vi nordmenn vår kjærlighet til hverandre. Det er i fylla de aller fleste forteller hvor glade de er i hverandre, hvor mye de beundrer hverandre. Beviset på det er å se på hvor mange kjærlighetsforhold og vennskap som har oppstått i vakuumet av en fest eller en bytur. 

    Det er kanskje ikke nødvendig å gå "the american way" og ytre alt vi mener til enhver tid. Likevel kan vi kanskje bli flinkere til å være mer imøtekommende og smilende til de ukjente menneskene vi møter. Det skal jeg tenke på neste gang en ukjent setter seg ned ved siden av meg på bussen. Selv når det finnes mange andre seter som er ledige. 

    #bloggno #hverdag 


    Retten til å være sjef i sitt eget liv

    14.09.2016 - 14:03

    For to uker siden møtte jeg et fantastisk menneske. Hun heter Ida og jeg vil påstå at hun er en over gjennomsnittet ressurssterk person som fyller dagene med fulltidsstudie og tre verv i ulike organisasjoner. Hun er intellektuelt velrustet, men er avhengig av pratisk bistand for å kunne gjennomføre sin hverdag. 

    I møte med handikappede mennesker møter vi oss selv i døra. De eksistensielle spørsmålene som "hvem er jeg" eller "hva er jeg best til" oppleves som mindre relevant. Fordi vi selv kan velge når vi vil på do, fordi vi selv kan notere notater fra pensum, fordi vi selv kan velge når på døgnet vi har lyst til å lese. 

    Poenget er ikke å fortelle om hva Ida trenger hjelp til. Poenget er å få frem at Ida i mye større grad kunne hatt muligheten til å styre sin egen studiehverdag. Per dags dato har hun tilgang på brukerstyrt personlig assist 28 timer i uka - en ordning som gjør henne i stand til å styre sin egen hverdag fordi hun selv ansetter og bestemmer hva assistenten skal hjelpe til med. Fasiten er imidlertid av hun kun har tilgang til 28 timer slik at livet blir preget av prioriteringer. Hun har for eksempel ikke mulighet til å dra en uke til utlandet - fordi antallet BPA timer ikke tillater det. 

    Ida er ikke alene i rekken av handikappede som står uten BPA. I fjor stod en 22 år gamle Johannes fra Strindheim frem med sin historie. Da han bodde i Kongsberg fikk han bevilget 70 timer med BPA i uken, mens han i Trondheim fikk bevilget 37,5 timer per uke - noe som igjen gjorde at han måtte slutte på skolen. Er ikke det ganske merkelig når det er snakk om den samme gutten, med nøyaktig de samme behovene? 

    Et annet eksempel er Marianne Knudsen -  en seksten år gammel jente som til tider er plassert på et avlastningshjem i Trondheim. Selv har hun uttrykket at hun ikke ønsker å være plassert på et sted for "sånne som seg" og vil ha de timene hun har i institusjon til å bli BPA timer. Akkurat som alle andre har hun drømmer om å utdanne seg, noe som ikke er mulig med tre timer BPA om dagen. 

    De tre eksemplene er dessverre ikke unike. I følge SSB stod 85 000 funksjonshemmede ufrivillig utenfor arbeidslivet i fjor. Som de fleste vet er skole og utdanning totalt avgjørende for hvordan du kommer deg ut i arbeidslivet. Skolen skal ikke være en start på et liv i isolasjon, men en start på den funksjonshemmedes selvstendige liv. Når få funksjonshemmede oppnår høyere utdanning er det med på å opprettholde de allerede eksisterende sosiale forskjellene som finnes. 

    For å få flere funksjonshemmede ut i arbeidslivet og dermed få en svært viktig ressurs ut i samfunnet er BPA ordningen totalt avgjørende. Dessverre er det slik at BPA ordrningen er under hardt press. Etter min mening bør det være en ordning som ikke bare må bevares, men utvikles slik at den blir formidlet via NAV. 

    Ida har et handicap, men hun er i full stand til å delta i samfunmnet på samme vilkår som alle andre. 



     



    #bloggno #BPA #hverdag #studier


    Vis flere innlegg

    hits