Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    En smakebit av boka: det første kapittelet

    27.10.2016 - 13:12

    Store Vilde

    Jeg ville være som dem. Jeg betraktet dem fra solsengen. De perfekte kroppene deres løp elegant på bryggekanten. De hoppet, stupte og lekte seg. De spanske guttene plystret, hoiet og fulgte med. Det samme gjorde jeg. Med solbrillene på, med Eva og Adam boka mellom hendene kunne jeg ligge slik i timevis. Se på dem og sammenligne dem med meg selv. Det var så tydelig at jeg var annerledes.

    "Koser du deg, Vildemor?"  Mamma stod ved siden av meg og smurte seg inn med solkrem.

    "Veldig! Boka er sinnssykt spennende og jeg nærmer meg slutten. "
    Hun smilte og la seg ned på solsengen til venstre for meg.

    "Jeg kjenner ingen som trives så godt med tilværelsen som deg. Jeg kommer aldri til å glemme vår først skitur til Vardalsåsen. Hvorfor går vi på ski mamma, spurte du meg."

    Jeg fnyste og lurte på hvor mange ganger jeg hadde hørt den historien før. Jeg rettet blikket mot Louisa og Frida igjen. På de årlige sydenturene ble forskjellene så tydelige. De var aktive mens jeg leste og spilte kort. Jeg organiserte hvor vakre de var. Det lange håret deres var samlet i en velformet flette som hang nedover de markerte ryggene deres. De stramme lårene, de utstående rumpene som bestod av muskler. Lårene mine veltet seg utover solsengen. Jeg led under alt som var smått og koordinert. 

    "Når jeg tenker meg om har du alltid vært rolig." Mamma lå rett ut på solsenga. "Reflektert og tenkende. Det er viktige egenskaper, Vilden min."

    "Jeg har kanskje vært det," svarte jeg. Kanskje var det forklaringen på at jeg lå og leste i en bok fremfor å leke delfin i vannet sammen med storesøstrene mine.

                "Vilde!" Louisa kom løpende mot meg i den røde bikinien - som en skuespiller i Baywatch slo det meg. Dråpene fra vannet rant nedover den solbrune kroppen hennes.

    "Frida og jeg skal ta noen stup fra bryggekanten. Kan du knipse et par bilder av oss?"

    Jeg hadde tre sider igjen av boka og det store spørsmålet var om Eva og Adam ville bli sammen igjen. Jeg lukket boka umiddelbart. "Så klart." Jeg spratt opp fra solsenga, fant frem t- skjorten som lå i strandveska til mamma og tok den på.

    "Kunne du tatt opp kameraet fra veska mi? Jeg er så våt etter vi badet." Louisa pekte mot den brune strandvesken som lå i skyggen under solsengen. Jeg var på vei dit før hun hadde fullført setningen, åpnet innerlommen på vesken hvor jeg visste at kameraet lå. Frida dukket opp ved siden av Louisa. "Skal du ha på deg t- skjorte? Det er jo så varmt." Jeg trakk inn pusten. "Jeg har blitt litt solbrent på skuldrene."

    De stupte som svaler. Jeg forsøkte iherdig å kapre øyeblikket med Nikon kameraet hver gang kroppene deres møtte vannet. Uten den minste krusning på vannoverflaten, uten et eneste plask gikk de i ett med vannet. Jeg zoomet inn på bildet av dem mens jeg ventet på at de skulle komme svømmende tilbake. Man kunne skimte magerutene deres på skjermen. De slanke, muskuløse armene som lente seg foran hodene deres. De var alt jeg ikke var og jeg kjente en iboende trang til å endre på det. Kanskje en dag sa jeg til meg selv.

    "Vilde!" Erika stod på brygga i slippers med håndkledet hengende over den ene skuldra, med chipsposen i hånda. "Mamma og jeg skal opp til bassenget. Jeg har fått nok, jeg blir gæren av all sanda. Vil du være med?" På lik linje med Erika kjente jeg avsky hver gang  sanda festet seg til kroppen min som blodigler.

    "Jeg tror jeg blir her," svarte jeg.

     "Okay, vi går i alle fall." Jeg så på henne mens hun luntet seg bortover mot mamma som stod ved enden av brygga og ventet på henne. Erika trivdes ved bassenget og fant det helt naturlig å bli der. Jeg assosierte bassenget med latskap, kanskje fordi pappa alltid ristet på hodet når han så de feite turistene som hadde grodd fast i solsenga med ølen i den ene hånda og med røyken i den andre. Hvis jeg ble ved på bassenget risikerte jeg å bli som dem. Doven og giddeløs. Erika kunne ligge der siden hun var søt. Den lille prinsessa, minsten. Jeg var stor, Store Vilde. Stor av vekst med mine 178 på strømpelesten. Det var mildt sagt umulig for mamma å dukke opp på foreldremøtene mens hun klaget over hvor vanskelig det var å finne klær som var små nok til den vesle jenta si.

                "Skal du være med å stupe fra brygga?" Louisa ålte seg opp på bryggekanten. Hun var gyllenbrun - hun ble alltid brunere enn meg. Jeg dro på det siden jeg kunne risikere å drite meg ut foran de spanske guttene.

    "Kom igjen, Vilde," sa Frida og klappet hendene entusiastisk sammen.

     Det var på tide å gi seg ut i det. "Greit," sa jeg. "Jeg blir med."

    Frida foreslo at jeg skulle begynne forsiktig, kanskje ta et hopp før jeg bega meg uti det. Jeg tenkte annerledes, jeg hadde bestemt meg. Det skulle gjøres ordentlig. Jeg skulle stupe selv om jeg ikke kunne det. Vi hadde øvd på skolen og jeg hadde aldri mestret det. Kanskje klarte jeg det denne gangen? Mye handler om å tørre, sa jeg til meg selv.

    "Du skal søren meg ha for at du tør." Louisa klemte den våte fletta si slik at vannet rant ned på det brune treverket. Hun var så vakker, selv når hun klemte vann ut av fletta si. 

    Jeg stod ytterst på kanten og så ned i vannet. Angret meg. Det var høyt.

    "Du må bare kaste deg uti," sa Frida beroligende. Jeg ville pile tilbake til solsenga, finne boka mi og lese de siste sidene. Bli der hvor jeg hørte hjemme. Louisa og Frida var henrykte over at jeg hadde blitt med - jeg måtte gjøre det. Å trekke seg var totalt uaktuelt. Jeg dro av meg t- skjorten. Pulsen trommet intenst mens jeg tok et par skritt tilbake.

    Jeg prøvde å overbevise meg selv. Herregud, hva kan gå galt? Louisa og Frida hoppet rundt, fant på de villeste ting - det gikk bra med dem. Det måtte gå bra med meg også. Jeg rettet raskt på den blomstrete bikinitoppen, trakk pusten dypt inn. Jeg mannet meg opp, strammet hver eneste muskel i kroppen og tok løpefart ut mot bryggekanten. Idet jeg skulle til å satse trakk jeg meg enda en gang. Det var for sent og jeg ble hengende som en banan i lufta. Jeg både kjente og hørte at det knakk i ryggen min. I det salte vannet røsket smertene tak. Faen i helvete!

    Det første jeg møtte da jeg kom til vannoverflaten var latteren til de to søstrene mine. "Gikk det bra med deg, eller?" Louisa så på meg med et blikk som stilte seg undrende til om hun kunne fortsette å le. "Fikk du vondt?" Frida holdt hånden foran munnen.

    Jeg skammet meg. Det hadde sett latterlig ut. Jeg var latterlig.

    "Det var sykt vondt," sa jeg kort og drepte usikkerheten med en etterfølgende latter.

    "Bli med en gang til." Frida klappet hendene sammen igjen.  De tok tak i hver sin arm og dro meg opp igjen. Med kiloene mine var det ingen som forventet at jeg dro meg opp på egen hånd slik de gjorde.

    Jeg fant solsenga, boka mi og skyggen. Jeg var nødt til å avfinne meg med at jeg ville forbli den ukoordinerte, den klønete, den vi lo av. Den som på mirakuløst vis klarte å spise opp dessertrestene til alle de andre, etter jeg selv hadde spist opp min egen. Jeg var lillesøstera som var altfor stor.

     

    Lik Facebooksiden min her. 

    Forhåndsbestill gjerne boka ved å skrive i kommentarfeltet eller ved å sende meg en melding på Facebook. 



     

    #bloggno #blogg #bokutgivelse 


    Hvor blir det av menneskeverdet?

    25.10.2016 - 17:26

    I dag er jeg forbanna. 

    For litt over et år siden var jeg tilstede da den 10 år gamle jenta Farida Khurami og hennes mor vitnet mot Utlendingsnemda fra Afghanistan via Skype i Oslo tingrett. Jeg var vitne til hvordan mangelfull og hullete saksbehandling gjennomført av norsk forvaltning kan få konsekvenser for en godt integrert innvandrerfamilie, for hundrevis av familier, for et helt lokalsamfunn. Det var hjerteskjærende å se hvordan en så ressurssterk jente mistrivdes så til de grader i et land hun aldri har bodd i. 

    Jeg har fulgt saken i media og på støttegruppen Farida har på Facebook. Gleden var derfor stor da jeg leste at tingretten hadde funnet at Farida og hennes mor var tildelt retten til å oppholde seg i landet. 

    Men, siden UNE valgte å anke saken måtte tilbakekomsten settes på vent. I dag skulle saken opp i lagmannsretten - endelig var den uutholdelige ventetiden over. 

    Så kom sjokkbeskjeden; på grunn av sykdom har lagsmannsretten uttalt at det er urealistisk at saken kommer opp før mai i 2017. 

    Jeg kjenner jeg blir helt matt av den arrogansen som blir vist fra norske myndigheters side i denne saken. 

    Hvor ble det av begreper som rettsstat og rettssikkerhet? 

    Hvordan kan man utsette en sak samme dag som den skulle startet? 

    Hvor blir det av hensynet til barnets beste? 

    For meg er håndteringen av denne saken gjennomført på en helt uforståelig og umenneskelig måte. Ei lita jente skal ikke måtte gå gjennom en slik uutholdelig prosess. Jeg oppfordrer derfor alle som kan tale familiens sak til å komme på banen. Sammen må vi jobbe for å få opp saken så fort som mulig slik at Farida og hennes mor kan få komme hjem der hvor de hører hjemme. 



    #farida #asylbarn #UNE 


    "Du tar for mye plass."

    22.10.2016 - 09:27

    Et av mine sterkeste og vondeste barndomsminner stammer fra en elevsamtale jeg hadde i fjerdeklasse. Læreren min mente at jeg tok for mye plass, jeg "sjefet" over de andre jentene i klassen - jeg var i det hele tatt for mye. Og med mindre jeg gjorde noe med det var hun sikker på at jeg ville få igjen for det når jeg ble eldre og de andre jentene ville lære seg å si ifra. 

    Læreren min hadde på sett og vis rett. Jeg var en naturlig ledertype, både på skolen og på håndballaget. I etterkant har det vist seg at både jenter og gutter på skolen var redd for meg. 

    Gjorde det meg mindre sårbar av den grunn? 

    Disse egenskapene ønsket jeg å fjerne da jeg gikk inn i den spiseforstyrrede verden. Jeg hadde et bilde av meg selv som en stor herskende heks og ville av den grunn gjøre meg så liten som mulig. Derfor unngikk jeg å knytte for sterke bånd til andre av frykt for at disse menneskene kunne komme til å se "mitt sanne jeg." Man kan si at jeg ble livredd for å bli avvist for å være den jeg var siden jeg på ulike måter var blitt fortalt at dette var egenskaper jeg burde kvitte meg med. 

    I ettertid har det fått meg til å tenke på følgende; hvor langt skal vi strekke oss for å møte andres behov for hvem vi skal være? 

    Jeg kan ikke slutte å si hva jeg mener i møte med andre mennesker. Noe av det beste jeg vet er å ha en lang diskusjon før jeg i etterkant av diskusjonen er like glad i den andre personen. Jeg setter pris på mennesker som utfordrer meg, som stiller spørsmålstegn ved mine moralske overbevisninger. Jeg ønsker å være en person som krever, som tør å spørre hvorfor en venninne bruker tre dager på å svare på en melding eller som bare tar kontakt når hun selv har behov for det. 

    Når det kommer til denne kritikken av min personlighet stiller det seg annerledes. Hver gang jeg drar ut, om det er på skolen eller i andre sosiale settinger, hører jeg en avdempet, men likevel gjenkjennelig stemme som sier at jeg må roe ned og passe på hvis ikke vil jeg plage noen og skape kvalme. 

    Forrige uke fikk jeg imidlertid denne meldingen på Facebook av ei venninne jeg går på skolen med: 

     "Du virker som en ressurssterk jente med bein i nesa." 

    Denne jenta anså det som en positiv egenskap og jeg kjente at jeg boblet over av glede.

    Kanskje jeg i større grad skal sette pris på disse kvalitetene fremfor å forsøke å bli en annen? Kanskje jeg skal innse at jeg både kan være høylydt og ydmyk og sårbar? 


     

    #bloggno #blogg #personlighet #sårbar 


    Vis flere innlegg

    hits