Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    En smakebit av boka: det frste kapittelet

    27.10.2016 - 13:12

    Store Vilde

    Jeg ville vre som dem. Jeg betraktet dem fra solsengen. De perfekte kroppene deres lp elegant p bryggekanten. De hoppet, stupte og lekte seg. De spanske guttene plystret, hoiet og fulgte med. Det samme gjorde jeg. Med solbrillene p, med Eva og Adam boka mellom hendene kunne jeg ligge slik i timevis. Se p dem og sammenligne dem med meg selv. Det var s tydelig at jeg var annerledes.

    "Koser du deg, Vildemor?"  Mamma stod ved siden av meg og smurte seg inn med solkrem.

    "Veldig! Boka er sinnssykt spennende og jeg nrmer meg slutten. "
    Hun smilte og la seg ned p solsengen til venstre for meg.

    "Jeg kjenner ingen som trives s godt med tilvrelsen som deg. Jeg kommer aldri til glemme vr frst skitur til Vardalssen. Hvorfor gr vi p ski mamma, spurte du meg."

    Jeg fnyste og lurte p hvor mange ganger jeg hadde hrt den historien fr. Jeg rettet blikket mot Louisa og Frida igjen. P de rlige sydenturene ble forskjellene s tydelige. De var aktive mens jeg leste og spilte kort. Jeg organiserte hvor vakre de var. Det lange hret deres var samlet i en velformet flette som hang nedover de markerte ryggene deres. De stramme lrene, de utstende rumpene som bestod av muskler. Lrene mine veltet seg utover solsengen. Jeg led under alt som var smtt og koordinert. 

    "Nr jeg tenker meg om har du alltid vrt rolig." Mamma l rett ut p solsenga. "Reflektert og tenkende. Det er viktige egenskaper, Vilden min."

    "Jeg har kanskje vrt det," svarte jeg. Kanskje var det forklaringen p at jeg l og leste i en bok fremfor leke delfin i vannet sammen med storesstrene mine.

                "Vilde!" Louisa kom lpende mot meg i den rde bikinien - som en skuespiller i Baywatch slo det meg. Drpene fra vannet rant nedover den solbrune kroppen hennes.

    "Frida og jeg skal ta noen stup fra bryggekanten. Kan du knipse et par bilder av oss?"

    Jeg hadde tre sider igjen av boka og det store sprsmlet var om Eva og Adam ville bli sammen igjen. Jeg lukket boka umiddelbart. "S klart." Jeg spratt opp fra solsenga, fant frem t- skjorten som l i strandveska til mamma og tok den p.

    "Kunne du tatt opp kameraet fra veska mi? Jeg er s vt etter vi badet." Louisa pekte mot den brune strandvesken som l i skyggen under solsengen. Jeg var p vei dit fr hun hadde fullfrt setningen, pnet innerlommen p vesken hvor jeg visste at kameraet l. Frida dukket opp ved siden av Louisa. "Skal du ha p deg t- skjorte? Det er jo s varmt." Jeg trakk inn pusten. "Jeg har blitt litt solbrent p skuldrene."

    De stupte som svaler. Jeg forskte iherdig kapre yeblikket med Nikon kameraet hver gang kroppene deres mtte vannet. Uten den minste krusning p vannoverflaten, uten et eneste plask gikk de i ett med vannet. Jeg zoomet inn p bildet av dem mens jeg ventet p at de skulle komme svmmende tilbake. Man kunne skimte magerutene deres p skjermen. De slanke, muskulse armene som lente seg foran hodene deres. De var alt jeg ikke var og jeg kjente en iboende trang til endre p det. Kanskje en dag sa jeg til meg selv.

    "Vilde!" Erika stod p brygga i slippers med hndkledet hengende over den ene skuldra, med chipsposen i hnda. "Mamma og jeg skal opp til bassenget. Jeg har ftt nok, jeg blir gren av all sanda. Vil du vre med?" P lik linje med Erika kjente jeg avsky hver gang  sanda festet seg til kroppen min som blodigler.

    "Jeg tror jeg blir her," svarte jeg.

     "Okay, vi gr i alle fall." Jeg s p henne mens hun luntet seg bortover mot mamma som stod ved enden av brygga og ventet p henne. Erika trivdes ved bassenget og fant det helt naturlig bli der. Jeg assosierte bassenget med latskap, kanskje fordi pappa alltid ristet p hodet nr han s de feite turistene som hadde grodd fast i solsenga med len i den ene hnda og med ryken i den andre. Hvis jeg ble ved p bassenget risikerte jeg bli som dem. Doven og giddels. Erika kunne ligge der siden hun var st. Den lille prinsessa, minsten. Jeg var stor, Store Vilde. Stor av vekst med mine 178 p strmpelesten. Det var mildt sagt umulig for mamma dukke opp p foreldremtene mens hun klaget over hvor vanskelig det var finne klr som var sm nok til den vesle jenta si.

                "Skal du vre med stupe fra brygga?" Louisa lte seg opp p bryggekanten. Hun var gyllenbrun - hun ble alltid brunere enn meg. Jeg dro p det siden jeg kunne risikere drite meg ut foran de spanske guttene.

    "Kom igjen, Vilde," sa Frida og klappet hendene entusiastisk sammen.

     Det var p tide gi seg ut i det. "Greit," sa jeg. "Jeg blir med."

    Frida foreslo at jeg skulle begynne forsiktig, kanskje ta et hopp fr jeg bega meg uti det. Jeg tenkte annerledes, jeg hadde bestemt meg. Det skulle gjres ordentlig. Jeg skulle stupe selv om jeg ikke kunne det. Vi hadde vd p skolen og jeg hadde aldri mestret det. Kanskje klarte jeg det denne gangen? Mye handler om trre, sa jeg til meg selv.

    "Du skal sren meg ha for at du tr." Louisa klemte den vte fletta si slik at vannet rant ned p det brune treverket. Hun var s vakker, selv nr hun klemte vann ut av fletta si. 

    Jeg stod ytterst p kanten og s ned i vannet. Angret meg. Det var hyt.

    "Du m bare kaste deg uti," sa Frida beroligende. Jeg ville pile tilbake til solsenga, finne boka mi og lese de siste sidene. Bli der hvor jeg hrte hjemme. Louisa og Frida var henrykte over at jeg hadde blitt med - jeg mtte gjre det. trekke seg var totalt uaktuelt. Jeg dro av meg t- skjorten. Pulsen trommet intenst mens jeg tok et par skritt tilbake.

    Jeg prvde overbevise meg selv. Herregud, hva kan g galt? Louisa og Frida hoppet rundt, fant p de villeste ting - det gikk bra med dem. Det mtte g bra med meg ogs. Jeg rettet raskt p den blomstrete bikinitoppen, trakk pusten dypt inn. Jeg mannet meg opp, strammet hver eneste muskel i kroppen og tok lpefart ut mot bryggekanten. Idet jeg skulle til satse trakk jeg meg enda en gang. Det var for sent og jeg ble hengende som en banan i lufta. Jeg bde kjente og hrte at det knakk i ryggen min. I det salte vannet rsket smertene tak. Faen i helvete!

    Det frste jeg mtte da jeg kom til vannoverflaten var latteren til de to sstrene mine. "Gikk det bra med deg, eller?" Louisa s p meg med et blikk som stilte seg undrende til om hun kunne fortsette le. "Fikk du vondt?" Frida holdt hnden foran munnen.

    Jeg skammet meg. Det hadde sett latterlig ut. Jeg var latterlig.

    "Det var sykt vondt," sa jeg kort og drepte usikkerheten med en etterflgende latter.

    "Bli med en gang til." Frida klappet hendene sammen igjen.  De tok tak i hver sin arm og dro meg opp igjen. Med kiloene mine var det ingen som forventet at jeg dro meg opp p egen hnd slik de gjorde.

    Jeg fant solsenga, boka mi og skyggen. Jeg var ndt til avfinne meg med at jeg ville forbli den ukoordinerte, den klnete, den vi lo av. Den som p mirakulst vis klarte spise opp dessertrestene til alle de andre, etter jeg selv hadde spist opp min egen. Jeg var lillesstera som var altfor stor.

     

    Lik Facebooksiden min her. 

    Forhndsbestill gjerne boka ved skrive i kommentarfeltet eller ved sende meg en melding p Facebook. 



     

    #bloggno #blogg #bokutgivelse 


    Hvor blir det av menneskeverdet?

    25.10.2016 - 17:26

    I dag er jeg forbanna. 

    For litt over et r siden var jeg tilstede da den 10 r gamle jenta Farida Khurami og hennes mor vitnet mot Utlendingsnemda fra Afghanistan via Skype i Oslo tingrett. Jeg var vitne til hvordan mangelfull og hullete saksbehandling gjennomfrt av norsk forvaltning kan f konsekvenser for en godt integrert innvandrerfamilie, for hundrevis av familier, for et helt lokalsamfunn. Det var hjerteskjrende se hvordan en s ressurssterk jente mistrivdes s til de grader i et land hun aldri har bodd i. 

    Jeg har fulgt saken i media og p stttegruppen Farida har p Facebook. Gleden var derfor stor da jeg leste at tingretten hadde funnet at Farida og hennes mor var tildelt retten til oppholde seg i landet. 

    Men, siden UNE valgte anke saken mtte tilbakekomsten settes p vent. I dag skulle saken opp i lagmannsretten - endelig var den uutholdelige ventetiden over. 

    S kom sjokkbeskjeden; p grunn av sykdom har lagsmannsretten uttalt at det er urealistisk at saken kommer opp fr mai i 2017. 

    Jeg kjenner jeg blir helt matt av den arrogansen som blir vist fra norske myndigheters side i denne saken. 

    Hvor ble det av begreper som rettsstat og rettssikkerhet? 

    Hvordan kan man utsette en sak samme dag som den skulle startet? 

    Hvor blir det av hensynet til barnets beste? 

    For meg er hndteringen av denne saken gjennomfrt p en helt uforstelig og umenneskelig mte. Ei lita jente skal ikke mtte g gjennom en slik uutholdelig prosess. Jeg oppfordrer derfor alle som kan tale familiens sak til komme p banen. Sammen m vi jobbe for f opp saken s fort som mulig slik at Farida og hennes mor kan f komme hjem der hvor de hrer hjemme. 



    #farida #asylbarn #UNE 


    "Du tar for mye plass."

    22.10.2016 - 09:27

    Et av mine sterkeste og vondeste barndomsminner stammer fra en elevsamtale jeg hadde i fjerdeklasse. Lreren min mente at jeg tok for mye plass, jeg "sjefet" over de andre jentene i klassen - jeg var i det hele tatt for mye. Og med mindre jeg gjorde noe med det var hun sikker p at jeg ville f igjen for det nr jeg ble eldre og de andre jentene ville lre seg si ifra. 

    Lreren min hadde p sett og vis rett. Jeg var en naturlig ledertype, bde p skolen og p hndballaget. I etterkant har det vist seg at bde jenter og gutter p skolen var litt redd for meg. 

    Gjorde det meg mindre srbar av den grunn? 

    Disse egenskapene nsket jeg fjerne da jeg gikk inn i den spiseforstyrrede verden. Jeg hadde et bilde av meg selv som en stor herskende heks, og ville av den grunn gjre meg s liten som mulig. Derfor unngikk jeg knytte for sterke bnd til andre av frykt for at disse menneskene kunne komme til se "mitt sanne jeg." Man kan si at jeg ble livredd for bli avvist for vre den jeg var siden jeg p ulike mter var blitt fortalt at dette var egenskaper jeg burde kvitte meg med. 

    I ettertid har det ftt meg til tenke p flgende; hvor langt skal vi strekke oss for mte andres behov for hvem vi skal vre? 

    Jeg kan ikke slutte si hva jeg mener i mte med andre mennesker. Noe av det beste jeg vet er ha en lang diskusjon fr jeg i etterkant av diskusjonen er like glad i den andre personen. Jeg setter pris p mennesker som utfordrer meg, som stiller sprsmlstegn ved mine moralske overbevisninger. Jeg nsker vre en person som krever, som tr sprre hvorfor en venninne bruker tre dager p svare p en melding eller som bare tar kontakt nr hun selv har behov for det. 

    Nr det kommer til denne kritikken av min personlighet stiller det seg annerledes. Hver gang jeg drar ut, om det er p skolen eller i andre sosiale settinger, hrer jeg en avdempet, men likevel gjenkjennelig stemme som sier at jeg m roe ned og passe p hvis ikke vil jeg plage noen og skape kvalme. 

    Forrige uke fikk jeg imidlertid denne meldingen p Facebook av ei venninne jeg gr p skolen med: 

     "Du virker som en ressurssterk jente med bein i nesa." 

    Denne jenta ans det som en positiv egenskap og jeg kjente at jeg boblet over av glede.

    Kanskje jeg i strre grad skal sette pris p disse kvalitetene fremfor forske bli en annen? Kanskje jeg skal innse at jeg bde kan vre hylydt og ydmyk og srbar? 


     

    #bloggno #blogg #personlighet #srbar 


    Vis flere innlegg

    hits