Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    "Det er bedre å drite seg ut enn å dø av forstoppelse."

    29.12.2016 - 10:23

    Sitatet ovenfor har jeg "lært" av det som må være Gjøviks tøffeste dame: Kristin Glosimot Kjeldsberg. Da jeg spilte håndball var det et ordtak jeg forsøkte å leve etter - jeg skulle ikke være redd for å skyte og jeg skulle aldri gi meg. Det var dessuten en læresetning pappa stadig henviste til i forkant av kamp før han avsluttet med å si "gi hundre prosent og tør!" 

    De kampene jeg opererte etter den "regelen" gikk det som regel bra. 

    Ved nærmere ettertanke er det flere voksenpersoner enn Kristin og pappa som har påvirket meg til å "gi faen."

    En av dem jeg husker aller best er Heidi Skogli som hadde ansvaret for oss håndballjentene i turnhallen en gang i uka. Den dama utfordret oss til å slå hjul, til å stå på hodet og til å riste løs på Aerobic uavhengig av ferdigheter og rytmesans. Alle måtte bytte på å stå fremst og bakerst slik at alle skulle få følelsen av å vite at det å bli sett på slettes ikke var så farlig. Hun var en gæren og morsom instruktør som alle kunne le av(sett bort fra en pubertal Andrea som stadig var flau på moren sine vegne). 

    Erfaringen i turnhallen har for eksempel gjort at jeg ikke finnes redd for å stå fremst i en time på Elixia - de aller fleste som er på timer har som regel fokus på seg selv. Heidis kanskje viktigste budskap var at vi måtte prøve. Fordi vi ikke visste hva vi kunne før vi hadde prøvd.  

    De siste årene har jeg bevisst latt være å ha et nyttårsforsett. I år er planen å videreføre tankegodset til Kristin, Heidi og pappa. Jeg ønsker å være et eksempel på en person som tør å gjøre det jeg vil. En som tør å søke jobber, en som stiller de dumme spørsmålene i forelesning, en som sier; hva er det verste som kan skje? 

    I året som kommer skal jeg prøve(og feile). 


     

    - Vilde 

    #blogg #bloggno #nyttårsforsett 


    "Man møter liksom den verste utgaven av seg selv når man blir mamma."

    27.12.2016 - 12:21

    Før jeg fikk juleferie overhørte jeg to småbarnsmødre på cafe. Samtalen gikk omtrent sånn:  

    - Hvordan går det med deg?

    - Veldig dårlig, egentlig, svarte hun med brunt hår før hun så ned i det som mest sannsynlig var hennes sjette kaffekopp den morgenen. Jeg er så sliten, alt er så krevende. Jeg føler meg rett og slett som en skikkelig dårlig mor.

    - Jeg skjønner deg så godt. Man møter liksom den verste utgaven av seg selv når man blir mamma.

    - Jeg hater å leke med barna liksom. Også føles det ekstra fælt når alle andre gjør det! 

    Når alle andre gjør det. 

    Videre fløt samtalen rundt alt det praktiske.  

    - Vi har skaffet oss en sånn dyr vippevogn. Den er skikkelig anvendelig på t - banen! Den er det eneste lyspunktet i dagen min for tida. 

    - Kjartan har skaffet seg ny jobb slik at han kan hente henne i barnehagen rett etter jobb. Det er skikkelig praktisk! 

    Sånne samtaler har jeg overhørt ganske mange av i løpet av høsten i diverse settinger. Er det sånn det oppleves å bli mamma? 

    Det første som har slått meg er hvordan denne tiden i henholdsvis mor og barn sine liv kan oppleves så radikalt forskjellig fra hverandre. Hvis jeg skal bruke min egen barndom som eksempel husker jeg tilbake på den tiden som et eventyr. Å frekventere andres hus og føle at jeg var på oppdagelsesferd hver gang jeg satte foten inn i et nytt hjem. Andre lukter, andre ganger. Det måtte i grunn ikke skje noe hele tiden - så lenge jeg fikk boltre meg fritt (med eller uten søstrene mine) var livet i grunn fantastisk. Selv om mamma bestemt mener hun titt og ofte kunne duppe mens hun lå på teppet mens vi lekte om morgenen kan jeg ikke huske henne som en mor som ikke gadd eller orket. 

    Og de gangene hun eller pappa ikke gadd eller orket fikk vi beskjed om å gå ut - ta ansvar for vår egen lek. Vi lagde snømenn og snøhester om vinteren og lekte familie i dukkestua om sommeren. Da vi ble eldre prøvde vi de idrettene vi selv hadde lyst til å prøve. 

    Av den grunn blir jeg matt når jeg hører historier om familier som ikke kan kjøpe hytte på Synnfjellet fordi alpintbakken er for liten(barna skal ved siden av å spille piano og synge i kor beherske både bortover og nedoverski på en god måte). Til informasjon kan jeg ingen av delene spesielt godt og jeg lever fortsatt. 

    Jeg lurer også på hvordan man klarer å ha et strigla hus bestående av Kiil interiør når man har småbarn ved siden av uten å bli sliten.

    Kanskje er det ikke så rart at mammaer rundt omkring er dødslitne når idealet er å trene seg tilbake til gammel kropp og få sixpack når man så vidt sover om natta? 

    Jeg begynner i alle fall å tenke at det ikke er tilfeldig at vi nå kan lese artikler om 2 - åringer som begynner å utvikle stress. 

    Hvor ble det av det tilfeldige? Å være en mamma som er god til noe og mindre god til noe annet?

    Kanskje trengte damene på kafeen å få utløp for frustrasjon. Som mor kan man tross alt ikke disponere tiden sin som man vil når andres behov kommer foran ens egne. Når det er sagt fikk samtalen meg til å tenke at jeg håper jeg evner å snakke om annet enn praktiske barnevogner, utmattelse og manglende sexliv den dagen jeg selv får barn og en sjelden gang har mulighet til å dra på cafe.

    Kanskje først og fremst at jeg klarer å være fornøyd med å være akkurat den mammaen jeg er. For jeg tror det er, unnskyld uttrykket, jævlig mange bra mammaer der ute som burde vite å sette mer pris på seg selv. 

     

    - Vilde 

     

    #blogg #bloggno #mamma #hverdag 



     

     

     

     

     


    Takk, Jan Axel <3

    23.12.2016 - 11:02

    02:23.

    Jeg ligger alene i senga, får ikke sove og plukker opp Iphonen som ligger på nattbordet. På skjermen lyser bildet av Jan Axel mot meg. 

    Vanligvis irriterer jeg meg grønn over at han bruker uendelig lang til på å komme seg i seng, over at jeg må sjekke om alt er "skrudd av" i stua før vi kan legge oss. Nå som jeg ligger der alene er det noe som mangler. Mens jeg hører stillheten utenfor leiligheten på Bjølsen får det meg til å tenke på hvor mye som har skjedd på to år. 

    Jeg kunne ikke ligge i en seng sammen med en annen person og like det.

    Jeg var overbevist om at jeg ikke var i stand til å være barnslig og knislete lengre. 

    Jeg kom aldri til å kysse eller leie foran andre offentlig.  

    Jeg skulle aldri ha barn. 

    Fremfor alt; jeg var ikke i stand til å bli forelska. I alle fall ikke sånn ordentlig euforisk - tenke på tjuefire timer i døgnet- forelska. 

    Etter fire år med spiseforstyrrelser var en verden bestående av følelser så å si ukjent. Den eneste som stod i mitt hodet var primærbehov som ikke var oppfylt; mat og søvn. Til tross for at jeg var på bedringens vei var jeg langt på vei overbevist om at jeg aldri ville bli frisk. Kanskje mest fordi jeg ikke lenger visste hvem jeg var uten det ensidige fokuset. Tanken på å møte "meg selv" igjen var skummel. 

    Så møtte jeg Jan Axel. En høyreist og muskuløs politimann som lurte på hvem jeg var. Hva var jeg interessert sett bort fra flate mager og sunnifiserte oppskrifter? Jeg opplevde at han var oppriktig interessert i å svare på de dumme spørsmålene som jeg bare måtte ha et svar på. Han gadd for eksempel (etter litt om og men) å svare på hva i ansiktet sitt han var mest fornøyd med, hvilket personlighetstrekk han ville endret ved seg selv dersom han hadde fått muligheten og han lo av hvordan jeg vrengte av meg buksa før jeg lot den bli liggende på gulvet i en krøll om kvelden. 

    Han fikk meg til å le. For første gang på det jeg kunne huske fikk jeg den typen latterkrampe som innebærer at man ikke får puste, sånn latterkrampe som er så intens at den ender opp i endeløs og lydløs klukking. Det var så forbanna deilig. Visst faen kunne jeg ha det moro!

    Dessuten fikk han meg til å ta ansvar for mine egne valg. Det virket ikke som det var en bevisst strategi, men hver gang jeg stod og veide alternativene opp mot hverandre sa han alltid "det bestemmer du selv." Jeg, som var blitt en mester i fortelle meg selv og alle andre hvor vanskelig det var å bli frisk, hvor umulig det var å endre på noe som hadde vært vanskelig så lenge, måtte stå for de valgene jeg tok uten å skylde på alle andre. Det var opp til meg om jeg dro på middag sammen med jentegjengen fra videregående selv om jeg ikke visste nøyaktig hva som ville bli servert og jeg bestemte selv om jeg skulle trene og spise. Han passet ikke på meg. Selv om det var vanskelig og frustrerende i starten gjorde det på en eller annen måte at jeg ønsket forandringen for meg og mitt eget liv, for mitt forhold til andre mennesker og ikke minst for oss. 

    Kanskje skjedde det fordi Jan Axel vet hva jeg trenger. Når han skal lytte, når han skal holde kjeft, når han skal le og når han skal prate. 

    Han er i grunn en av de få menneskene i hele verden som jeg liker meg selv hundre prosent med. Folk kan fortelle en at man er bra, men ingenting slår følelsen av å kjenne seg fornøyd med seg selv. 

    Jan Axel har gitt meg den følelsen. Følelsen av at jeg er nok. Og de menneskene i livet ditt som gir deg den opplevelsen er helter. 

     

     

    #bloggno #blogg #jul #kjæreste #helt 

     

     

     

     


    Vis flere innlegg

    hits