Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Vi har en jobb å gjøre!

    17.06.2017 - 18:08

    "Det er dette som er så lett å glemme - i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk,av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det ikke egentlig er så viktig hva vi gjør. Men det er vi som bebor historien. Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut." 

    (Anders Hegers innledning i boka "Bli Sint" av Stephane Hessel. 
     

    Det skulle ta meg 22 år før jeg ble kjent med Ida. 22 år bestående av et ønske om selvrealisering og et umenneskelig høyt krav til at jeg skulle opp og frem. 

    I dag er jeg mer opptatt av en rapport fra SSB som avslørte at 85 00 funksjonshemmede ufrivillig stod utenfor arbeidslivet i 2016. Siden 2014 har det stått stille ? hverken Stoltenberg 2 regjeringen eller Solbergregjeringen har klart å heve yrkesdeltakelsen hos denne gruppen. 

    Jeg er overbevist om at de fleste er enige om hvor vi skal  - de aller fleste ønsker å inkludere flest mulig i arbeidslivet. De harde fakta forteller oss imidlertid at vi står stille. Jobbsøknader fra mennesker med en funksjonsnedsettelse eller en kronisk sykdom blir kastet. Mennesker med funksjonshemminger blir fortalt at de skal velge videregående utdanning basert på hvilke studieretning ved skolen som er best tilrettelagt. Og visste du at funksjonshemmede kun har rett til tre års støtte for å gjennomføre høyere utdanning? 

    Vi har en stor jobb foran oss. Til gjengjeld vil vi som samfunn sitte igjen med mye dersom tiltak for å bøte på problematikken blir iverksatt og gjennomført. Vissheten om at  85 000 mennesker som en følge av slike tiltak vil føle egenverdi som verdiskapende mennesker, gjør at jeg får lyst til å brette opp armene. 

    Etter mitt skjønn må vi slutte å tenke at mennesker skal følge ressurser. Vi må komme dit at ressursene som kreves følger menneskene som er avhengige av dem. 

    Så lurer du kanskje på - hvordan skal vi klare det? 

    Først og fremst bør vi i større grad se utdanning som et arbeidsrettet tiltak - også blant funksjonshemmede. Ut fra erfaring vet vi nemlig at det funker. Blant de funksjonshemmede som fullfører videregående skole kommer 44% ut i arbeid, mens 64 % blant de med høyere utdanning opptil 3 år gjør det samme. Blant funksjonshemmede som fullfører mer enn fire år med utdanning viser statistikken at 77% forventes å bli inkludert i arbeidslivet. 

    På bakgrunn av disse tallene - hvorfor endrer ikke politikerne forskriften fra NAV som kun gir støtte til en 3 - årig utdanning for funksjonshemmede? Hvorfor fjernes ikke regelen som forhindrer funksjonshemmede i å jobbe ved siden av studiene på bakgrunn av en ekstra (og helt nødvendig) tilleggsstøtte fra lånekassen? Noe av det første vi blir fortalt som studenter er viktigheten av å være aktive ved siden av studiene for å komme inn i arbeidslivet. Med dagens forskrifter og reglement fra NAV er dette så å si umulig for mennesker med en funksjonshemming!

    Dette bringer oss over i neste punkt: universell tilrettelegging. Hvordan skal funksjonshemmede gjennomføre høyere utdanning når 80 % av Norges skoler ikke er tilrettelagt? Hva tenker politikere og ansatte i NAV om at det på Universitet i Oslo, Norges høyest rangerte universitet, fremdeles mangler døråpnere? 

    Mange lever i den tro at funksjonshemmede i Norge er privilegerte sammenlignet med funksjonshemmede i andre land.  Sannheten er at de på langt nær er fullverdig integrert i samfunnet. Under en debatt om funksjonshemmede og arbeidsliv på Litteraturhuset 5. Mai fikk jeg for eksempel høre at funksjonshemmede barn blir segregert allerede i barnehagealder. Jeg fikk høre om barn som ikke får gå i nærbarnehagen på grunn av manglende tilrettelegging. Allerede her mister funksjonshemmede barn kontakt med nærmiljøet. 

    Først og fremst må vi se en holdningsendring for å flere funksjonshemmede ut i arbeid. Etter min mening burde alle arbeidsgivere stille seg selv følgende spørsmål dersom de får en jobbsøknad fra en person med en funksjonshemming; hvordan kan jeg best mulig benytte med av vedkommendes ressurser?  Jeg er overbevist om at mye avgjøres her; velger vi å se de funksjonshemmede som en ressurs eller spør vi etter hvilke hindringer deres funksjonsnedsettelse innebærer? 

    Min erfaring er at funksjonshemmede er en enorm ressurs. Jeg kjenner for eksempel ingen som er så god på problemløsning som min funksjonshemmede venninne. Inntrykket har bare blitt sterkere etter jeg har blitt kjent med flere mennesker som har en funksjonshemming eller en kronisk sykdom. Jeg mener bestemt at funksjonshemmede besitter ferdigheter som er attraktive på arbeidsmarkedet. Det handler bare om at vi tør å se muligheter fremfor begrensinger. 

    TALL SSB.
    https://www.ssb.no/akutu

    #blogg #bloggno #side2 #samfunnsengasjement 

     


    Vi må ikke glemme gutta

    23.05.2017 - 14:48

    I går la Piateed ut en fantastisk video om kroppspress og retusjering. Dersom du ikke allerede har sett den, sjekk den ut her

    Det som først og fremst kapret min oppmerksomhet med videoen var hennes fokus på gutta.

    "Vi trenger flere menn med sunne verdier," sier hun. 

    Det er så forbanna viktig. I mange år har det vært fokus på det vanvittige kroppspresset som er og har vært på kvinnekroppen. Kritikken har ført til at flere kropper har fått "adgang" til reklameindustrien(til tross for at vi fremdeles har en lang vei å gå). Programmet top - model har for eksempel hatt sesonger der alle kroppsfasonger har vært representert. 

    Når det er sagt har jeg fremdeles til gode å se en mannlig modell uten sixpack, høye kinnbein og lav fettprosent. Gutta skal liksom spise pizza, drikke øl og se ut som Channing Tatum. 

    Midt oppi alt fokus på jentene må vi ikke glemme at gutta også påvirkes av reklamen som lages. I forrige ukes episode av Pia og Psyken fortalte for eksempel Petter Gulli(som for øvrig er fra reklameindustrien) hvordan hans sønn og hans kompiser er besatt av benkpress og proteiner. Med andre ord: så fort gutta blir 16 løper de til nærmeste gym for å finne vektstengene. 

    Hvor langt drives gutta før de blir syke av det? Tåler de presset? Eller blir andre egenskaper bortglemt? 

    I en artikkel basert på Lars Kneppes hovedoppgave i psykologi kan det tyde på at gutta ikke er så hardhuda som man fort kan få unntrykket av:

    Forskning fra de siste ti årene indikerer at langt flere menn har symptomer på spiseforstyrrelser enn tidligere antatt og at de har et noe annerledes symptombilde enn kvinner.

    Videre skriver han at menn er mest bekymret for midjen og opp, mens kvinner er opptatt av midjen og ned. Der kvinner ønsker å være lette, ønsker menn å vise kroppslig beherskelse, muskuløse kropper og lav fettprosent. 

    Så til bekreftelsen av min antakelse: 

    Det kan tenkes at økningen av menn med spiseforstyrrelser kan være et resultat av samfunnets økende fokus på mannlig skjønnhet, og et skjønnhetsideal dreiet omkring det mesomorfiske idealet om en definert kropp, skriver forfatteren. 

    Kroppspresset er med andre ord vanvittig påtrengende, også for gutta.

    Den store forskjellen er at det ikke snakkes om blant gutta.

    I et lukket forum på Facebook for mennesker med spiseforstyrrelser er for eksempel menn kraftig underrepresentert dersom man skal stole på statistikken. I følge Kneppe er nemlig forholdet mellom kvinner og menn 1:3. I media hører vi sjelden om profilerte menn som står frem med slik problematikk. 

    Nettopp derfor deler jeg Piateed sin oppfordring: flere gutter må på banen. Likevel mener jeg at vi som kvinner også må stå opp for guttas kroppspress. Vi er også med på å bygge opp om det kroppslige idealet dersom vi ikke snakker om det. 

    - Vilde 

    #kroppspress #gutter #anoreksi #retusjering #menn 


    Hvorfor lærte vi ikke om dette på skolen?

    07.05.2017 - 17:51

    Det er april og jeg stirrer på selvangivelsen min.

    Skjønner ikke en dritt. Leser. Skjønner ikke en dritt. 


    Jeg tror det står at jeg har fått igjen på skatten, men kjenner at jeg på ingen måte har en umiddelbar forståelse av hva alle tallene betyr. 

     

    Som 22 - åring er det i det hele tatt ganske mange voksenting jeg ikke kan. Jeg er blank på jungelen av begreper i økonomiens verden til tross for at jeg lever i en tid hvor kredittkort - tilbudene kastes etter meg. Jeg blir kvalm av å tenke på hvor mye jeg må sette meg inn i den dagen vi skal kjøpe oss leilighet. Jeg har aldri lært hvordan jeg burde investere mine egne penger. Jeg vet ikke forskjellen mellom enkeltmannsforetak og et aksjeselskap. 

    Der jeg sitter med selvangivelsen faller jeg tilbake til et spørsmål: Hvorfor lærte vi ikke om dette på på skolen? 

    Jeg mener: vi leser norske tekster fra middelalderen og skriver diktanalyser i endte potens, men går ut fra videregående uten å ha hørt en setning om hvordan man skriver en CV eller en jobbsøknad? 

    Og hva med psykisk helse? I seksualundervisningen på ungdomsskolen påpekte lærerne at tiden som ungdom kom til å bli vanskelig - ingenting om hvorfor eller hvordan. Vi burde lært om årsaken til at enkelte velger å kutte seg, om hva det vil si å ha en personlighetsforstyrrelse, om at du på ingen måte er et menneskelig avvik dersom du har fått en diagnose. 

    Dersom man ser på formålsparagrafen som alle lærere i skolen skal jobbe ut fra skulle man tro at alle disse tingene skulle inngå i pensum. Der heter det nemlig at: 

    Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

     Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.

    For å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. 

    Jeg mener ikke at unge er fratatt alt av ansvar når det kommer til å sette seg inn i disse tingene på egenhånd. På den annen side er det utvilsomt slik at mange ressurser ville vært spart dersom slik "livskunnskap" var pensum på skolen. 

    Kanskje ville det kunne forhindret dårlig betalingsevne hos unge. En fersk undersøkelse fra kredittselskapet Lindorff viser for eksempel at én av fire unge shopper når de ikke har råd og at mange unge kjøper ting de ikke har råd til. Mange gjør heller ikke opp for seg. 

    Tidligere ble det som nå heter mat og helse kalt "heimkunnskap." Etter min mening favner kunnskap i heimen bredere enn å kunne koke boil - in - bag ris og lage fiskegrateng. 

    Til neste år har jeg lovet meg selv at jeg skal forstå selvangivelsen min på egenhånd. 

    (Ser for øvrig at jeg har sølt på skjorta mi. Den delen av livet mitt har jeg heller ikke klart å bli voksen på.) 

    - Vilde 

     


    Vis flere innlegg

    hits