Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Gjesteblogg: Noen ganger skadet jeg meg uten å kunne huske at jeg hadde gjort det

    16.08.2017 - 13:09

    I februar tilbake hørte jeg podcasten Pia og psyken hvor Thea Røstbakken var gjest. Hun er 23 år, og har mange års erfaring fra psykiatrien. Hennes historie rørte meg, og derfor ba jeg henne skrive litt om hva hun har lært av å ha det vanskelig i ung alder, og hva det har gjort med henne som menneske. 

    Gjesteinnlegg: Fra overlevelse til oversikt

    I mange år var den rådende oppfatningen i det psykiatriske fagfeltet at barn i liten eller ingen grad kunne bli psykisk påvirket av traumatiske opplevelser. I dag vet vi at psykiske lidelser hos barn er viktig å forebygge og behandle, fordi vanskene kan ha store konsekvenser for barnets utvikling og fremtidige liv. Vi vet også at de fleste lidelsene som rammer voksne, har røtter i tilstander og erfaringer fra tidlig barndom. Forskningsfeltet på dette området er likevel ungt - på tross av at antall studier de siste årene har økt dramatisk.

    Overlevelsesmodus

    Ofte mistolkes barns symptomer på traumatisk stress som tegn på ADHD, ulike angstlidelser eller depresjon. Da jeg som 12-åring ble henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) nettopp på grunn av depresjon og selvskading, hadde jeg ingen forutsetninger for å kunne regulere egne følelser. Fra jeg begynte å skade meg som tiåring, hadde jeg fått utløp for den indre smerten jeg ikke klarte å kommunisere verbalt. Noen ganger skadet jeg meg uten å kunne huske at jeg hadde gjort det. Jeg trøstet meg med at jeg kunne slippe unna alt det vonde ved å dø. Paradoksalt nok fungerte selvskadingen som en livline, og uten at jeg selv var klar over det fungerte spiseproblemer og annen selvskading som overlevelsesstrategi. Hjernen som ikke forstod, jobbet intenst med å skape mening.

    På fagspråket kalles komplekse traumeerfaringer i tidlig barndom for utviklingstraumer. Begrepet viser til den sterke påvirkningen traumeopplevelser kan ha på utviklingen av barnets nervesystem. Svært forenklet forklart, kan barnets hjerne ved gjentatt traumatisk stress, tvinges til å organisere og utvikle seg med henblikk på overlevelse, slik at vanlige forbindelser mellom hjerneceller ikke oppstår. Dette gjelder spesielt i omsorgssituasjoner der barnets tillitsperson av ulike grunner ikke kan hjelpe barnet med regulering av følelser (som for eksempel trøst), for eksempel fordi omsorgsgiver og overgriper er samme person. Effekten for barnet blir såkalt dobbelt negativ; barnet reagerer med sterke følelsesutbrudd fordi det føler seg truet, men har ikke lært seg evnen til å regulere følelsene - og følelsene oppleves overveldende.

    Det traumatiserte barnet vil ofte oppleves som emosjonelt ustabilt, fordi det å mestre følelser blir vanskelig. Jeg ble nok oppfattet slik på institusjonene dit jeg kom som barn. Mine nye omsorgspersoner - personalet på psykiatrisk avdeling, syntes å ha et stort fokus på symptomer som selvskading, hallusinasjoner og spiseproblematikk. De gjorde ulike tiltak i tråd med en adferdsterapeutisk tilnærming, som for eksempel ikke å gi trøst eller støtte da jeg gråt etter selvskadingsepisoder. De tenkte muligens at å gi oppmerksomhet ville være det samme som å oppmuntre atferden. Personalet sjekket sårene, sukket oppgitt, gav meg beskjed om at vi skulle på legevakten, at jeg måtte tørke opp blodet selv. På legevakten ble jeg ofte ikke snakket til. Jeg kunne få beskjed om at jeg «latet som». Det er fremdeles vanskelig for meg å forstå at de ikke så hvor redd jeg var, å forstå hvorfor de ikke spurte. På nytt møtte jeg nye voksenpersoner som neglisjerte meg når jeg trengte dem mest.

    Oversikt og kunnskap

    Som pragmatiker forholder jeg meg til min fortid, uten å fortape meg i illusjonen om at det burde vært annerledes. Sensitiviteten ovenfor andre mennesker, i tillegg til kunnskapen om hvordan jeg reagerer i samspill med andre, gjør at jeg lettere kan tilpasse meg ? eller unngå, sosiale settinger som ikke ellers ville falt naturlig. Mine automatiske trusselvurderinger av omgivelsene rundt meg, forsøker jeg å endre til nysgjerrig observasjon. Erfaringene gjør at jeg på gåtur langs Akerselven kan legge merke til små detaljer i ansiktsuttrykk og samtaler hos forbipasserende, samtidig som jeg får oversikt over gangveien og bybildet.

    Den viktigste strategien jeg har brukt for å kunne utvikle meg, har vært å jobbe med medfølelse ovenfor meg selv ? å ha selvmedfølelse. Psykologen som introduserte begrepet for meg for syv år siden ble avfeid, i mitt hode var jeg årsak og direkte ansvarlig ovenfor egen sykdom og andres lidelse. Kunnskap appellerer imidlertid til den rasjonelle delen av meg, og interesse for andres fysiske og psykiske helse har gjort at jeg oppsøker litteratur og miljøer som forsøker å forstå og forklare. Integrering av den rasjonelle delen og mitt emosjonelle liv synes vanskelig, men det er tilfredsstillende i retrospektiv å se en klar utvikling.

    Kunnskap om hjernens utvikling står helt sentralt i å forstå barn og unge med psykologiske vansker. Forsøket på å erverve mer av denne kunnskapen har hjulpet meg mye for bedre å kunne forstå hvorfor jeg ble så syk som jeg ble. Det kan synes som en trend i tiden at unge menneskers jeg-person er unntatt universelle behov som hvile, emosjonell støtte, stabilitet og kjærlighet. Mitt mål er å komme til det stadiet der jeg har like mye empati ovenfor meg selv som jeg har for andre. Målet er stort og hårete, men jeg er overbevist om at det er mulig ? ikke bare for meg, men for alle.

    Biografi: Thea Røstbakken er 23 år, og har mange års erfaring fra psykiatrien. I tillegg til å skrive og holde foredrag, studerer hun medisin ved Universitetet i Oslo, og er sentralstyremedlem i Mental Helse Ungdom. I februar gjestet hun podcasten Pia og psyken med sin historie

    Referanser:

    Blindheim, A. (2012). Ettervirkninger av traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst. I barne- likestilllings- og inkluderingsdepartementet: NOU 2012-5.

    Grøholt, B., Sommerschild, H., Garløv, I. (2008). Lærebok i barnepsykiatri. Oslo:                                               Universitetsforlaget, 2008.

    Jensen, T. K. (2011). Posttraumatisk stress hos barn og unge ? forståelse og prinsipper for behandling. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 48, nummer 1, 2011, side 57-63

    Nordanger, D. Ø., Braarud, H. C. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som        modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 51, nummer 7, 2014, side 530-536

    Ormhaug, S. M., Jensen, T. K., Hukkelberg, S. S., Holt, T., Egeland, K. (2012). Traumer hos barn -  blir de gjemt eller glemt? Kartlegging av traumatiske erfaringer hos barn og unge henvist til BUP. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 49, nummer 3, 2012, side 234-240


    Å kalle sin egen roman for en "hevnroman", synes jeg Helga Hjorth kan holde seg for god for

    09.08.2017 - 17:40

    Nok en gang raser debatten rundt virkelighetslitteraturen.  

    I dag kom Helga Hjorth nemlig ut med en ny roman etter at hun i fjor måtte lese om sin egen families krangel i den mye omtalte boken Arv og Miljø. Nå har eldstedatter Hjorth skrevet sin versjon av familiekonflikten. 

    Det er omtrent to uker siden jeg selv leste ut Arv og Miljø - en bok jeg fant ekstremt viktig. I romanen møter vi en hovedperson som tar et oppgjør med et overgrep hun har blitt utsatt for av sin egen far. Et overgrep som familien ønsker å dysse ned. I media har det mer eller mindre kommet frem at hovedpersonen er Vigdis Hjorth. 

    Søsteren, Helga Hjorth, kjente seg ikke igjen i beskrivelsen, og har derfor valgt å skrive sin versjon av det som har skjedd. 

    - Sånt skal man ikke slippe unna med, sier Helga Hjorth til Aftenposten. 

    Når jeg selv leser bøker, gjør jeg det for å forstå, lære og kjenne meg igjen - ikke for å få detaljer om forfatterens liv. Jeg mener bestemt at bøker som er tett knyttet opp virkeligheten har mer realistiske karakterer, hendelser og skildringer av følelser. Alle gode forfattere bygger i større eller mindre grad på egne erfaringer. Ideer oppstår sjeldent i et vakuum. I Arv og Miljø får man for eksempel et sterkt og følelsesladd innblikk i skammen og usikkerheten hovedpersonen kjenner på når det kommer til ikke å bli trodd.

    Et lite tankeeksperiment: Hvordan skal vi få et reelt skjønnlitterært innblikk i sinnet til en person som har blitt utsatt for overgrep dersom offeret selv ikke skal kunne skrive om det i romanform?

    I April kom jeg ut med min første roman "13-21", som også er basert på en sann histoie - min egen tid som elitehåndballspiller og som juniorspiller på landslaget. Helt siden jeg begynte på romanen for fem år siden, har jeg vært bevisst på at den er et resultat av min historie og mine tanker. Målet var aldri å påstå at min historie var sannheten, men snarere å vise frem alle tanker som preger et ungt sinn i en krevende verden. Som Trude Helen Hole skriver i sin anmeldelse av boken - ønsket om å være best, de knusende nederlagene, de destruktive følelsene og tankene, og det stikk motsatte; de oppløftende og kanskje urealistiske optimistiske tankene.

    Da jeg skrev, gjorde jeg det ikke for at folk skulle få vite om mine innerste hemmeligheter, eller mine mørkeste tanker. Jeg gjorde det for at unge jenter og gutter skulle unngå å føle seg så alene som jeg gjorde på den tiden. For at de skulle tro på at vonde ting går over. 

    Det er en kjent sak at følelser påvirker vår virkelighetsoppfattelse. Det er kanskje tilfellet i Arv og Miljø, og det er kanskje tilfellet i min roman. Alle som skriver gjør det først og fremst på vegne av seg selv og sine egne erfaringer. Likevel kan vi ikke unngå å skrive denne typen litteratur fordi den er viktig av prinsipiell karakter. Litteraturen er et sted hvor man skal kunne ytre seg fritt, og er helt avgjørende i et demokratisk samfunn. Dessuten kommer folk seg gjennom livskriser gjennom å lese litteratur de kjenner seg igjen i. 

    Hvert eneste menneske bærer på hver sin sannhet. Nå er vi så heldige at vi kan få lese Helga Hjorths oppfatning av familiekonflikten. Når man velger å skrive om seg selv og sine nærmeste, må man selvfølgelig også tåle tilsvar - akkurat som ellers i journalistikken.

    Men å kalle sin egen roman for en "hevnroman", synes jeg Helga Hjorth kan holde seg for god for. Jeg ville heller betegne den som hennes versjon av sannheten. 

     


    "Jeg ser så tjukk ut i den kjolen"

    03.08.2017 - 15:49

    Jeg ser så tjukk ut i den kjolen

    Jeg har for digre lår til å bruke sånne bukser

    Jeg burde egentlig ikke spist den sjokoladen

    Hvorfor snakker kvinner til hverandre på denne måten?
    Negativt kroppsnakk har nærmest blitt en forventning når vi spiser med hverandre, eller når vi prøver klær sammen. 

    Det er nesten så man skulle tro at vi er overbevist om at denne måten å snakke sammen på, fører oss nærmere hverandre. Som om at vi knytter bånd ved å fortelle hverandre hvor misfornøyde vi er med oss selv. 

    Sannheten er imidlertid at negativt kroppssnakk smitter. Det er ødeleggende i kraft av at venninnene som må sitte å høre på de negative tankene vi har om vår egen kropp, selv begynner å tenke negativt om sin kropp.

    Anbefaler dere å lese denne artikkelen om temaet. 

    - Vilde 


    Vis flere innlegg

    hits