Kontakt

email@hotmail.com

Business / Samarbeid

vildebratlandhansen@gmail.com

  • Instagram
  • Vilde B.
    Hansen

    Gjesteblogg: Noen ganger skadet jeg meg uten kunne huske at jeg hadde gjort det

    16.08.2017 - 13:09

    I februar tilbake hrte jeg podcasten Pia og psyken hvor Thea Rstbakken var gjest. Hun er 23 r, og har mange rs erfaring fra psykiatrien. Hennes historie rrte meg, og derfor ba jeg henne skrive litt om hva hun har lrt av ha det vanskelig i ung alder, og hva det har gjort med henne som menneske. 

    Gjesteinnlegg: Fra overlevelse til oversikt

    I mange r var den rdende oppfatningen i det psykiatriske fagfeltet at barn i liten eller ingen grad kunne bli psykisk pvirket av traumatiske opplevelser. I dag vet vi at psykiske lidelser hos barn er viktig forebygge og behandle, fordi vanskene kan ha store konsekvenser for barnets utvikling og fremtidige liv. Vi vet ogs at de fleste lidelsene som rammer voksne, har rtter i tilstander og erfaringer fra tidlig barndom. Forskningsfeltet p dette omrdet er likevel ungt - p tross av at antall studier de siste rene har kt dramatisk.

    Overlevelsesmodus

    Ofte mistolkes barns symptomer p traumatisk stress som tegn p ADHD, ulike angstlidelser eller depresjon. Da jeg som 12-ring ble henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) nettopp p grunn av depresjon og selvskading, hadde jeg ingen forutsetninger for kunne regulere egne flelser. Fra jeg begynte skade meg som tiring, hadde jeg ftt utlp for den indre smerten jeg ikke klarte kommunisere verbalt. Noen ganger skadet jeg meg uten kunne huske at jeg hadde gjort det. Jeg trstet meg med at jeg kunne slippe unna alt det vonde ved d. Paradoksalt nok fungerte selvskadingen som en livline, og uten at jeg selv var klar over det fungerte spiseproblemer og annen selvskading som overlevelsesstrategi. Hjernen som ikke forstod, jobbet intenst med skape mening.

    P fagsprket kalles komplekse traumeerfaringer i tidlig barndom for utviklingstraumer. Begrepet viser til den sterke pvirkningen traumeopplevelser kan ha p utviklingen av barnets nervesystem. Svrt forenklet forklart, kan barnets hjerne ved gjentatt traumatisk stress, tvinges til organisere og utvikle seg med henblikk p overlevelse, slik at vanlige forbindelser mellom hjerneceller ikke oppstr. Dette gjelder spesielt i omsorgssituasjoner der barnets tillitsperson av ulike grunner ikke kan hjelpe barnet med regulering av flelser (som for eksempel trst), for eksempel fordi omsorgsgiver og overgriper er samme person. Effekten for barnet blir skalt dobbelt negativ; barnet reagerer med sterke flelsesutbrudd fordi det fler seg truet, men har ikke lrt seg evnen til regulere flelsene - og flelsene oppleves overveldende.

    Det traumatiserte barnet vil ofte oppleves som emosjonelt ustabilt, fordi det mestre flelser blir vanskelig. Jeg ble nok oppfattet slik p institusjonene dit jeg kom som barn. Mine nye omsorgspersoner - personalet p psykiatrisk avdeling, syntes ha et stort fokus p symptomer som selvskading, hallusinasjoner og spiseproblematikk. De gjorde ulike tiltak i trd med en adferdsterapeutisk tilnrming, som for eksempel ikke gi trst eller sttte da jeg grt etter selvskadingsepisoder. De tenkte muligens at gi oppmerksomhet ville vre det samme som oppmuntre atferden. Personalet sjekket srene, sukket oppgitt, gav meg beskjed om at vi skulle p legevakten, at jeg mtte trke opp blodet selv. P legevakten ble jeg ofte ikke snakket til. Jeg kunne f beskjed om at jeg latet som. Det er fremdeles vanskelig for meg forst at de ikke s hvor redd jeg var, forst hvorfor de ikke spurte. P nytt mtte jeg nye voksenpersoner som neglisjerte meg nr jeg trengte dem mest.

    Oversikt og kunnskap

    Som pragmatiker forholder jeg meg til min fortid, uten fortape meg i illusjonen om at det burde vrt annerledes. Sensitiviteten ovenfor andre mennesker, i tillegg til kunnskapen om hvordan jeg reagerer i samspill med andre, gjr at jeg lettere kan tilpasse meg ? eller unng, sosiale settinger som ikke ellers ville falt naturlig. Mine automatiske trusselvurderinger av omgivelsene rundt meg, forsker jeg endre til nysgjerrig observasjon. Erfaringene gjr at jeg p gtur langs Akerselven kan legge merke til sm detaljer i ansiktsuttrykk og samtaler hos forbipasserende, samtidig som jeg fr oversikt over gangveien og bybildet.

    Den viktigste strategien jeg har brukt for kunne utvikle meg, har vrt jobbe med medflelse ovenfor meg selv ? ha selvmedflelse. Psykologen som introduserte begrepet for meg for syv r siden ble avfeid, i mitt hode var jeg rsak og direkte ansvarlig ovenfor egen sykdom og andres lidelse. Kunnskap appellerer imidlertid til den rasjonelle delen av meg, og interesse for andres fysiske og psykiske helse har gjort at jeg oppsker litteratur og miljer som forsker forst og forklare. Integrering av den rasjonelle delen og mitt emosjonelle liv synes vanskelig, men det er tilfredsstillende i retrospektiv se en klar utvikling.

    Kunnskap om hjernens utvikling str helt sentralt i forst barn og unge med psykologiske vansker. Forsket p erverve mer av denne kunnskapen har hjulpet meg mye for bedre kunne forst hvorfor jeg ble s syk som jeg ble. Det kan synes som en trend i tiden at unge menneskers jeg-person er unntatt universelle behov som hvile, emosjonell sttte, stabilitet og kjrlighet. Mitt ml er komme til det stadiet der jeg har like mye empati ovenfor meg selv som jeg har for andre. Mlet er stort og hrete, men jeg er overbevist om at det er mulig ? ikke bare for meg, men for alle.

    Biografi: Thea Rstbakken er 23 r, og har mange rs erfaring fra psykiatrien. I tillegg til skrive og holde foredrag, studerer hun medisin ved Universitetet i Oslo, og er sentralstyremedlem i Mental Helse Ungdom. I februar gjestet hun podcasten Pia og psyken med sin historie

    Referanser:

    Blindheim, A. (2012). Ettervirkninger av traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst. I barne- likestilllings- og inkluderingsdepartementet: NOU 2012-5.

    Grholt, B., Sommerschild, H., Garlv, I. (2008). Lrebok i barnepsykiatri. Oslo:                                               Universitetsforlaget, 2008.

    Jensen, T. K. (2011). Posttraumatisk stress hos barn og unge ? forstelse og prinsipper for behandling. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 48, nummer 1, 2011, side 57-63

    Nordanger, D. ., Braarud, H. C. (2014). Regulering som nkkelbegrep og toleransevinduet som        modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 51, nummer 7, 2014, side 530-536

    Ormhaug, S. M., Jensen, T. K., Hukkelberg, S. S., Holt, T., Egeland, K. (2012). Traumer hos barn -  blir de gjemt eller glemt? Kartlegging av traumatiske erfaringer hos barn og unge henvist til BUP. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 49, nummer 3, 2012, side 234-240


    kalle sin egen roman for en"hevnroman",synes jeg Helga Hjorth kan holde seg for god for

    09.08.2017 - 17:40

    Nok en gang raser debatten rundt virkelighetslitteraturen.  

    I dag kom Helga Hjorth nemlig ut med en ny roman etter at hun i fjor mtte lese om sin egen families krangel i den mye omtalte boken Arv og Milj. N har eldstedatter Hjorth skrevet sin versjon av familiekonflikten. 

    Det er omtrent to uker siden jeg selv leste ut Arv og Milj - en bok jeg fant ekstremt viktig. I romanen mter vi en hovedperson som tar et oppgjr med et overgrep hun har blitt utsatt for av sin egen far. Et overgrep som familien nsker dysse ned. I media har det mer eller mindre kommet frem at hovedpersonen er Vigdis Hjorth. 

    Ssteren, Helga Hjorth, kjente seg ikke igjen i beskrivelsen, og har derfor valgt skrive sin versjon av det som har skjedd. 

    - Snt skal man ikke slippe unna med, sier Helga Hjorth til Aftenposten. 

    Nr jeg selv leser bker, gjr jeg det for forst, lre og kjenne meg igjen - ikke for f detaljer om forfatterens liv. Jeg mener bestemt at bker som er tett knyttet opp virkeligheten har mer realistiske karakterer, hendelser og skildringer av flelser. Alle gode forfattere bygger i strre eller mindre grad p egne erfaringer. Ideer oppstr sjeldent i et vakuum. I Arv og Milj fr man for eksempel et sterkt og flelsesladd innblikk i skammen og usikkerheten hovedpersonen kjenner p nr det kommer til ikke bli trodd.

    Et lite tankeeksperiment: Hvordan skal vi f et reelt skjnnlitterrt innblikk i sinnet til en person som har blitt utsatt for overgrep dersom offeret selv ikke skal kunne skrive om det i romanform?

    I April kom jeg ut med min frste roman "13-21", som ogs er basert p en sann histoie - min egen tid som elitehndballspiller og som juniorspiller p landslaget. Helt siden jeg begynte p romanen for fem r siden, har jeg vrt bevisst p at den er et resultat av min historie og mine tanker. Mlet var aldri pst at min historie var sannheten, men snarere vise frem alle tanker som preger et ungt sinn i en krevende verden. Som Trude Helen Hole skriver i sin anmeldelse av boken - nsket om vre best, de knusende nederlagene, de destruktive flelsene og tankene, og det stikk motsatte; de opplftende og kanskje urealistiske optimistiske tankene.

    Da jeg skrev, gjorde jeg det ikke for at folk skulle f vite om mine innerste hemmeligheter, eller mine mrkeste tanker. Jeg gjorde det for at unge jenter og gutter skulle unng fle seg s alene som jeg gjorde p den tiden. For at de skulle tro p at vonde ting gr over. 

    Det er en kjent sak at flelser pvirker vr virkelighetsoppfattelse. Det er kanskje tilfellet i Arv og Milj, og det er kanskje tilfellet i min roman. Alle som skriver gjr det frst og fremst p vegne av seg selv og sine egne erfaringer. Likevel kan vi ikke unng skrive denne typen litteratur fordi den er viktig av prinsipiell karakter. Litteraturen er et sted hvor man skal kunne ytre seg fritt, og er helt avgjrende i et demokratisk samfunn. Dessuten kommer folk seg gjennom livskriser gjennom lese litteratur de kjenner seg igjen i. 

    Hvert eneste menneske brer p hver sin sannhet. N er vi s heldige at vi kan f lese Helga Hjorths oppfatning av familiekonflikten. Nr man velger skrive om seg selv og sine nrmeste, m man selvflgelig ogs tle tilsvar - akkurat som ellers i journalistikken.

    Men kalle sin egen roman for en "hevnroman", synes jeg Helga Hjorth kan holde seg for god for. Jeg ville heller betegne den som hennes versjon av sannheten. 

     


    "Jeg ser s tjukk ut i den kjolen"

    03.08.2017 - 15:49

    Jeg ser s tjukk ut i den kjolen

    Jeg har for digre lr til bruke snne bukser

    Jeg burde egentlig ikke spist den sjokoladen

    Hvorfor snakker kvinner til hverandre p denne mten?
    Negativt kroppsnakk har nrmest blitt en forventning nr vi spiser med hverandre, eller nr vi prver klr sammen. 

    Det er nesten s man skulle tro at vi er overbevist om at denne mten snakke sammen p, frer oss nrmere hverandre. Som om at vi knytter bnd ved fortelle hverandre hvor misfornyde vi er med oss selv. 

    Sannheten er imidlertid at negativt kroppssnakk smitter. Det er deleggende i kraft av at venninnene som m sitte hre p de negative tankene vi har om vr egen kropp, selv begynner tenke negativt om sin kropp.

    Anbefaler dere lese denne artikkelen om temaet. 

    - Vilde 


    Vis flere innlegg

    hits